Ikke bare presiserer Sjøfartsdirektoratet at du er lovbryter hvis du tar med et kommende skipperemne på havet uten å være sertifisert for passasjertrafikk. Fra Fiskeridirektoratet har det i tillegg gått ut bud om at kokfisken du tar med heim for å fôre opp neste generasjon kystfolk skal avregnes båtens kvote.

Statens veger er kanskje uransakelige, men i dette tilfellet leder de forvaltningen og folket i hver sin retning.

I en tid da tillit er en skjør vare skulle en tro at de ulike direktorater ville forvalte sin posisjon litt klokere.

Men de virker trygge nok på seg selv til å sende ut klart formulerte dekreter om hvordan skriften skal tolkes.

Og selvsagt har de ulike direktorater rett. Loven er loven, og har du med deg folk på havet, må du greie å berge dem hvis skuta går ned. Og står det i loven at du ikke skal ete av lasset uten å notere det i kvoteregnskapet, så skal du selvsagt ikke det.

Og om fisken du tar med heim selges på bygda, så skal du i hvert fall ikke gjøre det.

Men slikt kalles hverken kokfisk eller heimfarfisk. Det kalles svartsalg, og har vært forbudt til all tid. Driver man med den slags bør man utsettes for godt klassisk kontrollarbeid og bøtelegges.

En slik kontrollvirksomhet er selvsagt både vanskelig og ressurskrevende, så da er enklest å underlegge hver eneste fisk som bæres heim fra jobb full kontroll, slik at en fisker som kommer opp fra kaia kan avkreves kvittering eller en forklaring.

Og med mindre den forklaringen er at fisken er tatt på fritida med stang fra kaia, så har man gått i garnet.

Heri ligger ironien i Fiskeridirektoratets håpløse kokfisk-forslag. Også yrkesfiskere har rett til å fiske på fritida, på linje med turistfiskere og andre som utøver sin allemannsrett. 2 000 tonn torsk settes i år av rekreasjonsformål og ungdomsfiske. Det er et tall myndighetene ikke vet, de bare tror det er et riktig kvantum. I flere forutgående år satte de av 7 000 tonn i året, og forutsatte at hele avsetningen blir tatt. De bruker samme formulering i år - med 5 000 tonns forskjell.

Men, men. Ikke så farlig, kanskje. Hvem vet hva som er rett, egentlig?

For eksperimentets skyld kan vi leke med tanken om at hver eneste av landets nær 10 000 fiskere tar med seg 50 kilo rundvekt torsk hjem til familien. Det blir 500 tonn torsk i året. Pluss sikkert en del hyse, sei, småkveita og mye annet godt der det i praksis er fritt fiske for mange i kystflåten. Men så kjenner vi sikkert mer enn én fisker som er mer glad i pølse og burger enn torsk, så estimatet må tas med en stor klype salt – begge veger.

Uansett om min tall-lek kanskje bommer med hundre tonn i pluss eller minus, må man spørre seg: Seriøst - er dette en kamp myndighetene virkelig ser seg tjent med å ta?

Det er nesten så man mistenker dem for å velge seg en tabloid bråkesak bare for å skape et røykteppe over forslaget som ble sendt ut i samme pressemelding; nemlig innføring av kravet om automatiske veiestystemer på fiskebrukene.

Der ligger nemlig løsningen på den evige diskusjonen om «storhundra» og annet fusk på kaikanten. Forslaget om å innføre automatiske vekter i omsetningen av fisk er et av Fiskerikontrollutvalgets viktigste forslag.

Utvalget pekte selv på at det som skaper størst risiko for ulovlig høsting og omsetning av fisk er mangel på verifiserbar dokumentasjon gjennom verdikjeden. Ikke rart, når man har et system i dag som tillater at enkelt-transaksjoner på flere hundre tusen kroner gjennomføres via manuelt avleste tall og gule klistrelapper.

Selv om mange med god grunn applauderer forslaget finnes det også mange innvendinger, blant annet at disse systemene er så kostbare å anskaffe og drifte at de i praksis betyr kroken på døra for fiskekjøpere som i dag teller på knappene og vurderer fremtiden.

Det kan godt hende at den nye tid har innhentet den gamle, og at bruk som ikke henger med lenger ikke har noe i en moderne fiskerinæring å gjøre.

Men når den lille mann eller kvinne står der foran ei dør som ble stengt fordi det gikk ut en befaling fra Bergen, og de samtidig må kvoteavregne kokfisken, og ikke får lov å ta med seg junior på havet fordi båten mangler passasjersertifikat. Legg til annet agg man måtte ha på lager fra før, og du har oppskriften på ekte myndighetsforakt.

Er det rart dersom folk tenker at det sitter folk inne på varme, behagelige kontorer og spekulerer ut trollskap på løpende bånd?

Dit må vi ikke komme. Myndighetene har en god sak i sitt arbeid med å tøyle ulovligheter i fiskerinæringa. Men skal de lykkes med dette må de greie å møte folket på halvvegen, og selv forstå hvor balansegangen mellom stivbeint regelrytteri og praktisk yrkesutøvelse går.