Gå til sidens hovedinnhold

Er det kanskje Fjellheim selv som pisker opp til økt polarisering mellom bygd og by?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim avlegger meg visitt i Nordlys 8. februar. I et intervju i Dagsrevyen ble jeg spurt om min reaksjon på at Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum samme morgen ikke ville svare på om han stilte seg bak de offisielle klimamålene Norge allerede har meldt inn til FN i tråd med Paris-avtalen. Det syntes jeg helt oppriktig var bekymringsfullt, da jeg vanskelig kan se for meg at en ny regjering i høst skulle melde til FN at man nå ville senke sine klimaforpliktelser. I ettertid har Senterpartiet bekreftet at de likevel faktisk stiller seg bak Norges offisielle klimamål, og godt er det.

Jeg kjenner Senterpartiet ganske godt etter åtte felles år i Stoltenberg-regjeringen, og de siste årene har jeg jobbet nært og godt med SP i Stortinget, der vi ofte både utvikler politikk og stemmer sammen. AP og SP er enige om mye: om fordelingspolitikk, om å ta hele landet i bruk, om å bruke staten til å løfte fram nye næringer og om verdien av selvforsyning og importvern for landbruksvarer, for å nevne noen.

Derfor tillot jeg meg å si at jeg oppfatter at Senterpartiet faktisk er grønnere i virkeligheten enn hva man noen ganger kan få inntrykk av. Dette på tross av slike stunts som når Slagsvold Vedum og Jan Bøhler stiller seg opp midt i Oslo med medbrakt dieselbil i en godt kringkastet protest mot planene om en prøveordning med et par fossilfrie sentrumsgater - en prøveordning Oslo Senterparti selv hadde stemt for som et lokalt miljøtiltak. Dette opptrinnet tillot jeg meg å betegne som en anelse populistisk.

Det er her Fjellheim trer inn. Med ett ble undertegnede selveste inkarnasjonen av den globalistiske Oslo-eliten, en som med stor iver «stikker en pekefinger opp i nesa på folk i Berlevåg og Bindal» der jeg «vifter med Paris-avtalen» der jeg «står ved Holmenkollbanen og roper mot dieselbilen».

Verre blir det vel nesten ikke i Fjellheims univers.

Men sier jeg faktisk det Fjellheim hevder? Eller er det kanskje Fjellheim selv som pisker opp til økt polarisering mellom bygd og by? Tror han virkelig at jeg moraliserer over vanlige mennesker som kjører helt vanlig bil? Hvor har han i så fall det fra? Lite er meg mer fremmed enn slik moralisering. Det er definitivt ikke slik vi vinner klimakampen.

Jeg kan forsikre Fjellheim om at jeg både er fullt klar over at folk i vårt langstrakte land trenger bil, og at det ikke er slik at alle er klare til å kjøpe seg en ny luksuriøs elbil med det første. I Arbeiderpartiet har vi ikke noe ønske om å gjøre livet vanskeligere for folk flest. Tvert imot jobber vi beinhardt for å sikre at klimapolitikken blir både rettferdig og effektiv samtidig, slik at vi kan leve gode liv i hele landet, samtidig som vi kutter utslipp. Et av våre viktigste løfter er at vi går inn for å bygge ladestasjoner i alle kommuner, også der markedet ikke gjør det for oss. Tanken er at elbil derved kan bli et realistisk alternativ for flere. Romslige elbiler med god rekkevidde blir stadig billigere, etter hvert også i bruktmarkedet, men det hjelper lite uten lademuligheter. Og vel vitende om at mange fortsatt vil bruke fossile biler en god stund til, foreslo vi i alternativt statsbudsjett at økningen i CO2-pris for bensin og diesel skulle være betydelig lavere enn for øvrige utslipp.

For at folk skal ta nye løsninger i bruk, trenger vi felles infrastruktur. Dette ligner på utviklingen av bredbånd. Da vi fikk høyhastighets internett, kom det først i tettbygde strøk. Men det ville jo vært svært urimelig om folk som bor i utkant-Norge ikke skulle ha den samme retten til moderne kommunikasjon som byfolk. Derfor legger vi jo til rette for at bredbåndsnett blir tilgjengelig landet rundt. Jeg kan ikke huske å ha sett hverken Fjellheim eller andre som står opp for distriktene si at de helst ville beholde den gamle kobbertråden fra Televerket, eller hevde at analoge modem er en del av bygdekulturen. Rimelig nok.

Som digitalisering, vil det grønne skiftet gi mange nye muligheter. Men skal mulighetene være likelig fordelt, må det offentlige inn; for overlatt til seg selv, skaper markedet ulikhet og sentralisering. Vi vil det motsatte. Vi vil at alle skal med. Og på veien dit, er det et overordnet poeng for oss at det samlede skatte- og avgiftstrykket for folk flest ikke øker.

Nå gjelder det å gripe de nye mulighetene. Tanken om Nord-Norge som en grønn vekstregion, som Fjellheim og jeg diskuterte da Arbeiderpartiets Nordområdeutvalg la fram sin rapport i Tromsø i høst, eller arbeidet med en industriplan for Barentshavet og Norskehavet, er blant våre bidrag. Og når han nevner Berlevåg, minner jeg om vårt sterke engasjement for at det skal bygges framtidsrettet hydrogenproduksjon nettopp der, som en del av en kommende klimavennlig nyindustrialisering av Nord-Norge.

For så var det jo det da, at vi faktisk alle har et medansvar for å ta tak i en overhengende klimakrise som hverken vil spare bygd eller by om vi mislykkes. Jeg legger til grunn at Fjellheim i hvert fall er enig i det.

Kommentarer til denne saken