Dagfinn Høybråten, lederen for Stortingets Sannhets- og forsoningskommisjon, har latt seg intervjue i riksmedia. I et VG-intervju 3. februar skriver avisen at kommisjonslederen «slipper samisk bombe»: «Norge bør ta ordentlig oppgjør om fornorskningen». Er det en forsinket hevn på fortiden, Høybråten har i tankene; - og dermed tilrettelegging for videre etnopolitisk makterobring. Uten selv å være klar over det?

VG skriver: «Den erfarne politikeren forteller at arbeidet med kommisjonen har preget han dypt». Det er altså en erfaren politiker, tidligere partileder og statsråd, som leder arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjon. Er ikke det en saksrelevant opplysning som reiser spørsmål om Høybråtens habilitet?

Dette bunner i det faktum at Høybråten var statsråd i Bondevik II-regjeringen som fikk vedtatt Finnmarksloven. Loven skal som kjent forvalte «grunn og naturressurser i Finnmark til beste for innbyggerne i Finnmark og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv». Altså en institusjonalisert forskjellsbehandling av finnmarkinger; - eller med andre ord diskriminering på etnisk grunnlag!

Bondevik-regjeringen fremmet også og fikk vedtatt, konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen. Nok en forsterket forskjellsbehandling og diskriminering på etnisk grunnlag.

Høybråten sier: «Folk opplever ennå diskriminering i sosiale og økonomiske sammehenger». Ikke et ord om den sosiale og økonomiske diskrimineringen han selv har vært med på å lovfeste. Verselinjen i Norges nasjonalsalme «Lat folket som brødr saman bu, som kristne det kan seg søma», glemmer han i farten. Budskapet i kapittel 3, vers 28 og 29 i Galaterbrevet om likeverd hopper han i iveren også over. Liv og lære, Høybråten!

Samisk kirkeråd og Sametingsrådet ville ha en Samisk sannhetskommisjon med «konkrete tiltak» for «Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking (...). (Generalsekretær T Johnsen, Kirkerådet, i Nordlys 15. juni 2016 hvor han argumenterer for samisk selvbestemmelse).

Med mandat fra Stortinget 14. juni 2018 skal kommisjonen granske fornorskningspolitikk og «urett begått mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner». Høybråten skriver på Nordnorsk debatt i mai 2020: «Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen.» Har kommisjonslederen funnet ut at det Stortingets oppdrag egentlig går ut på, er å granske urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoriteter? Har Høybråten tolket Stortingets bestilling og gitt seg selv et mandat?

Hvem er urfolk og hvorfor, Høybråten? Kvenene hevder at de er like mye og like lite urfolk som samene.

Det hører med til Høybråtens fortelling i VG om kommisjonens oppdrag, at kommisjonen skal «granske fornorskningen og uretten mot samer, kvener og skogfinner». Hvor er det blitt av norsk-finnene i ditt mandat gitt av Stortinget, Høybråten? I sin nyttårstale parkerte også sametingspresidenten norsk-finnene1

Høybråten opplyser at kommisjonen skal «Kartlegge konsekvensene fornorskningen har hatt for enkeltmenneske og grupper». Fornorskningspolitikken får av Høybråten gjennomgå som et overgrep på foreldre og barn, og for eksempel ikke som en løsrivelse fra analfabetisme.

Å intervjue for å kunne dokumentere «fornorskningens virkninger», hører selvsagt med. Hvordan har utvelgelsen av intervjuobjektene foregått? (Sametingsrådet fikk en ekstra pott med penger av Stortinget for å opplyse «det samiske samfunnet» om det forestående arbeide med sannhet og forsoning). Fins det dokumentasjon for at intervjuobjektene beklager at de har lært seg å kommunisere på norsk?

Har Høybråten gått inn i historisk materiale om begått urett overfor innbyggerne, uansett etnisitet? I de årlige medisinalberetninger som landets leger fra og med 1803 ble pålagt å sende inn, har Høybråten med tidsvitnes autoritet et enestående kildemateriale, på kommunenivå om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår, om elendighet, sult, mobbing og trakassering som rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisk tilhørighet. Høybråten kan orientere seg om alt dette i bl.a «Utdrag av medisinalberetninger fra Finnmark 1863 - 1929», - «Gode og dårlige tider – helsa følger svingningene» av Anders Forsdahl.»

Hvilken tanker gjør Høybråten seg om den uretten som medlemmene av storsamfunnet, ikke-reindriftssamer og øvrige nasjonale minoriteter utsettes for, gjennom gjennomførte lovendringer, etter at kommisjonen ble nedsatt?

Sametingsrådet (NSR) opplyser at det er avsatt penger i 2023 budsjettet til å følge opp kommisjonens anbefalinger. Med bruk av egen tid og andres penger skal det planlagte politiske løpet gjennomføres uten opphold; - selvbestemmelse, selvbestemmelse, selvbestemmelse.

«Språk forsvinner», sier Høybråten. Hva skyldes det? På 1990-tallet endret NSR strategi i Sametinget fra satsing på språk til politisk makterobring. Blir denne uretten, bruddet med språksatsing som Sametingets formål, gjenstand for granskning?

Inger Elin Utsi er fra etableringen av kommisjonen, ansatt som kommunikasjonsrådgiver i sekretariatet. Da Silje Karine Muotka (NSR) rykket opp til medlem av Sametingsrådet, overtok Utsi (NSR) Muotkas plass i Sametinget.

Dagfinn Høybråten har som påvist, vært med på å fremme det samepolitiske narrativet til NSR & Co. Når han vil bli husket som hjelperytter til disse, kan han takke seg selv for.

Kommisjonslederen orienterer offentligheten, fem-seks måneder før rapporten legges frem, om hva kommisjonens medlemmer har samlet seg om. I norsk forvaltningstradisjon er slike forhåndskonklusjoner av et pågående kommisjonsarbeid, en politisk nykonstruksjon!

[email protected]