17. mai feirer vi det demokratiske Norge. Vi feirer at vi er en fri nasjon som vedtar sine lover uavhengig av andre lands ønsker. Men Stortinget står ikke lenger fritt til å vedta hva det vil. Norge må bøye nakken for andre lands prioriteringer, og under EØS er demokratiet delvis opphevet. EØS-avtalen innskrenker våre folkevalgtes valg, og forplikter dem til å følge en nyliberalistiske frihandelspolitikken med sin fire «friheter»: Fri bevegelse av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester. Stortinget har ikke lov å velge noe annet. Vår regjering fremstiller underkastelsen som nødvendig, som en seier for fremskrittet, men i realiteten er det en retur til fjernstyringen vi opplevde under Danmark, og senere under Sverige.

Burde EU få bestemme også i Norge? EØS-tilhengerne mener det. Det interessante er at de aldri fremstiller juridisk, strategisk, næringsmessig og ideologisk underkastelse som noe positivt. Argumentet er alltid at alternativet er verre: Slik skal vi lures til å velge «det minste av to onder», i stedet for det beste for landet.

Denne skremselen - «Vi får ikke solgt varene våre uten EØS!» - er i form og innhold nøyaktig den samme som dominerte samfunnsdebatten i forkant av EF-/EU-avstemningene i 1972 og 1974. «Industrien går dukken, fisken råtner på lager, et hevngjerrig EU vil drive Norge konkurs hvis vi ikke bøyer nakken!» Begge gangene gikk det bare godt for Norge, og langt, langt bedre enn for EU.

Kanskje er likevel frykten berettiget denne gangen? Det merkelige er at EU-/EØS-tilhengerne ikke har noen reelle argumenter for at undergangen blir vår skjebne uten EØS, men så trenger de det heller ikke. De holder å så tvil nok til å opprettholde apatien som gjør at hundrevis av rettsakter hvert år sklir gjennom Stortinget uten noen debatt. Det vi bør spørre oss er: Hva om deres redsel er ubegrunnet?

Hva om det ikke er EØS-landene - de to miniputtene Liechtenstein og Island i tillegg til Norge - som definerer handelspolitisk «best practice» i verden? Hva om de mer enn 150 landene som handler med EU uten å være EØS-tilknyttet egentlig er de fornuftige? I så fall har Norge betalt mer for markedsadgangen enn noen andre land. Vi er i så fall bondefanget av profesjonelle selgere fra Brussel. Vi har kjøpt en gjennomrustet boble, men sitter rundt middagsbordet og tror det er en skinnende blank Ferrari.

Virkeligheten er nemlig at vi betaler svært dyrt for vår markedsadgang. Kanskje ikke i kroner og øre, men definitivt i demokratisk valuta. Norsk selvråderett har krympet hver eneste dag siden 1994. Næringspolitikk, arbeidslivspolitikk, asylpolitikk, distriktspolitikk, ressurspolitikk - nesten alle politiske sektorer er mer og mer styrt fra utlandet. Den friheten Norge endelig ervervet seg i 1905, den såkalt «umistelige» retten til å styre i eget land, betaler vi ut i små, daglige avdrag for å være EØS-medlem. Det kan bare være én herre i huset, og der EU kommer inn, går folkestyret ut. Skal vi fortsette å se på mens våre politikere legges i imperiets lenker?

Utenrikspolitisk er debatten komplisert. I en verden i rask endring har EØS-tilhengerne rett i en ting: Det er skummelt når EU rystes i grunnvollene av Brexit, når Hellas vakler på konkursens rand, og høyrepopulistiske partier vokser i ulike land i Europa. Jeg mener vi bør håpe at EU består som en stabiliserende faktor som kan bidra til fredelig sameksistens på vårt kontinent. Men det er ikke Norge som må holdes i ørene for å ikke krangle med sine naboer. Det er ikke vi som har økonomiske problemer. Det er ikke vi som har stemt ja til medlemskap i EU. Her i Norge sa vi nemlig nei. To ganger.

Når tilhengerne av EØS snakker om oss motstandere, bruker de dette europeiske bakteppet som et «bevis» for rimelig stygge insinuasjoner. Det skumles om høyreekstreme, om innvandringsmotstand, om rasisme. «Guilt by association», kalles det når man på den måten klassifiserer legitim, faktabasert EØS-kritikk sammen med menneskefiendtlig og historisk belastende tankegods. La meg være klar: Motstand mot EØS er ikke motstand mot mennesker, men mot et system som eter nasjonalstatlige demokratier til frokost.

Tilhengerne, som Europaminister Frank Bakke Jensen, vil si at det ikke finnes alternativer. Har han rett? Nei. Alternativrapporten fra 2012 presenterer en rekke ulike måter å handle med EU, basert på WTO-avtalen, handelsavtalen fra 1973 osv. I kjølvannet av Brexit har mye endret seg, men Frank Bakke Jensen «vet» allerede før britenes forhandlinger er påbegynt at ingenting vil endre seg for Norge, og vil ikke utrede alternativer. Enten er han synsk, eller så har han bestemt seg for at ingenting kan få ham til å skifte mening. Å nekte å innhente informasjon ville vært ubegripelig, hadde det ikke vært for én ting: Bakke Jensen og regjeringen er tilhengere av den politikken EØS-avtalen påtvinger oss. De ønsker rett og slett ikke at Norge skal kunne velge noe annet. Nyliberalistisk politikk har ikke, og vil aldri få demokratisk støtte i Norge, men via EØS-avtalen kan regjeringen låse Norges politiske kompass på høyrepolitikk. Ingen kan forskuttere resultatet av en ny handelstilknytning med EU, og det kan hende vi må betale litt mer for å beholde vår selvråderett. Det sentrale spørsmålet er likevel om ikke Eidsvollsmennenes arv er verdt det. På 17. mai kan det virke som hele Norge mener det. Regjeringens respons er imidlertid klar: Litt vifting med flagg skal ikke påvirke Norges fremtid.