Den USA-ledede økonomiske og militære «orden» har rådet grunnen globalt helt siden 2. verdenskrig. Etter to år med pandemi, og nå krigen i Ukraina, er det ubalanse og stor uro. Effekten av sanksjonene mot Russland, Putin og russisk elite er i meget stor grad basert på dollarens stilling internasjonalt. Det knaker i sammenføyningene i USA for tiden, med skyhøy statsgjeld og høy inflasjon. Russland har enorme gullreserver og har generelt forberedt seg godt for å kunne stå imot sanksjoner. Men reservene er ikke ubegrensede og «brannmuren» ikke ugjennomtrengelig. Det blir en utholdenhetsprøve her som på slagmarken i Ukraina.

FN og et alminnelig akseptert lov- og regelverk for staters adferd i forhold til hverandre, og innad overfor egen befolkning, har vært en grunnmur i den globale ordens byggverk gjennom mer enn 70 år. Russland under Vladimir Putin har valgt å sette dette internasjonale ordensregime til side, og lagt til grunn en kvasiutgave som skal gi et skinn av legalitet til det han har gitt seg utpå i Ukraina. Putin studerte internasjonal lov og rett som ung KGB-offiser ved universitetet i Leningrad i årene like før Sovjetunionen ble oppløst, og han vet utmerket godt at han går på akkord med både prinsipper og konkrete lover og regler. Han vet også at politikere, militære og diplomater i vestlige demokratier og rettsstater tilstreber å etterleve lov og rett, og det utnytter han kynisk. Putins forakt for FN ble tydelig demonstrert da han beordret et rakettangrep mot Kyiv under generalsekretær Antonio Guterres’ opphold der 29. april.

FNs maktesløshet er et trist skue. Behovet for reformer er åpenbart. NATO er ikke lenger hva alliansen var ment å være da den ble unnfanget; den er utvidet østover og er i konflikt med et aggressivt Russland, om enn indirekte. EU er også i endring, både med avskalling (UK) og med nye medlemmer østover som bærer i seg konfliktpotensial i forhold til Russland. Det vil like mye bli et anti-korrupsjons-, demokrati- og rettsstatsprosjekt for EU å ta opp nye medlemmer i øst, som det blir en tilpasning av de tusenvis av lover og forordninger som utgjør unionens byggverk. Tyrkias, Ungarns og Polens utvikling med klare autoritære trekk utgjør allerede en alvorlig trussel mot NATOs prinsipper og verdigrunnlag; de to sistnevnte også mot EUs.

I dette tragiske bildet, som domineres av krigshandlingene i Ukraina, er det utviklingstrekk som synes å gå litt upåaktet hen. Vi registrerer selvsagt at noen land stemmer mot eller avstår fra å stemme når resolusjoner behandles i FN som kritiserer Russlands krigføring; at ett av dem er India stusser nok mange over, men forklaringen som gis i mediene om Indias store avhengighet av russisk olje og gass, samt av deler til et militært forsvar som overveiende består av russiske våpensystemer, tas til etterretning. At India er en aktør i Arktis, og spiller på lag med Russland i denne regionen, er det kanskje ikke så mange som har registrert, i hvert fall om man skal dømme etter fraværet av omtale i mediene. Et hederlig unntak er The Arctic Institute, som med sine ukentlige nyhetsbrev kaster lys over det som skjer.

De siste tre-fire årene har det indisk-russiske samarbeid i Arktis utviklet seg til å bli et partnerskap, og det er en fin balansegang de to partene bedriver i forhold til Kina, som har store ambisjoner i samme region. Det er selvsagt ressursrikdommen de er ute etter, alle tre, og for Russland må vi kunne anta at det er viktig å ha en motvekt til den grådige kjempen Kina. India på sin side ønsker en alternativ transport- og forsyningsrute til det kinesiske silkeveiprosjektet, som i denne delen av verden vil være Nordøstpassasjen

Og hva så med lilleputten Norge i denne sammenhengen? Den forrige regjeringen utarbeidet i 2018 et strategidokument «Norge-India 2030», hvor det står mye om hav, CO2-utslipp og muligheter for norsk næringsliv i økt samarbeid mellom de to land, men ingenting om utfordringer og muligheter i Arktis. India signaliserte i 2017, altså året før dette strategidokumentet ble presentert, at landets interesser og aktiviteter i Arktis gikk ut over forskning og kunnskapsinnhenting, uten at det er fanget opp. USA er i motsetning til India og Kina en arktisk stat, og selv om krangel og konflikter fra amerikansk side er mer i forholdet til Canada, særlig om sokkelavgrensninger, er USA svært skeptisk til at ikke-arktiske stater, særlig Kina, øker sine aktiviteter i arktiske farvann. Vi husker USAs utenriksminister, Mike Pompeos’ kraftsalve mot Kina under et møte i Arktisk råd i mai 2019. Det var Kinas omtale av seg selv som en «nær-arktisk stat» som provoserte.

Verdens største demokrati, India, samarbeider altså med et av verdens største autokratier, Russland, i den arktiske region. Russland er den største av de arktiske stater når det gjelder andelen av land-, sjøterritorium og befolkning, og har markert sin status med kraftig utbygging av sivil og militær infrastruktur. Russland har sine sokkelkrav til behandling i FNs kontinentalsokkelkommisjon. Nordpolen er med i kravet. Det samme kravet er for øvrig med i godkjenningssøknadene fra både Canada og Danmark (med Færøyene og Grønland). Med knuffinger mellom stormakter, som ganske sikkert vil tilta i den arktiske region i årene fremover, må den norske regjering ta helt andre og aktive grep enn vi har sett til nå for å forebygge og skjerme mot negative virkninger, både sikkerhetspolitisk og klimapolitisk. Begge disse politikkområder er skjøre og sårbare i regionen.

Det bør ligge i kortene at de nordiske land, som alle er arktiske, samordner sin politikk for å møte de nye utfordringene. Med krigen i Ukraina har Putins Russland for alvor vendt ryggen mot Vesten og vendt seg mot Østen i sin alliansebygging. Partnerskapet med India forteller imidlertid at «vennskapet uten grenser» mellom Russland og Kina, slik det ble omtalt av president Xi Jinping da han og Putin møttes i Beijing i anledning åpningen av OL, kort tid før invasjonen av Ukraina 24. februar, har sine grenser. De stoler ikke på hverandre, rett og slett. Det er egeninteressene som dominerer i stormakters utforming av strategier, policyutforming og konkret politikk. Sammen med Sverige, Finland, Danmark og Island er det imidlertid også konturer av en «stormakt», i hvert fall i arktisk sammenheng. Og det haster.

Med utestengningen av Russland fra Arktisk Råd, og nye aktører i øst med store ambisjoner i den arktiske region, ser jeg for meg at det allerede er et alternativt forum på tegnebrettet i det russiske utenriksdepartementet.