Ja, dette er en TIL-relatert kommentar. Og ja, den er skrevet en av som har tilnærmet null engasjement for fotball.

Jeg har ikke peiling. Og det går fint med meg, altså. På et vis har jeg akkurat klart å seile gjennom livet så langt som tromsøværing, uten et TIL-hjerte.

Jeg er villig å innrømme at jeg er et menneske med åpenbare begrensinger i sin kapasitet.

Men, min begrensa kapasitet hadde en stund plass for den herlige barnefotballen.

Helt til min datter sluttet som TIL-jente, fordi det er urettferdig at fotballgutter får så mye mer enn fotballjenter. Hennes ord. Men hun var altså hele 8 år gammel da hun la merke til at det var betydelige kjønnsforskjeller på kvinne- og herresiden.

Hun la merke til hvilke kamper på TV som fikk mer oppmerksomhet, hadde selv funnet ut at “gutta får bedre betalt” og hun la merke til guttene “eide” fotballen i skolegården også.

Ulikhet ville hun ikke være med på lengre. Og det skjønte jeg godt. Hvorfor legge inn innsats når man vet at resultatene, investeringene, publikumets engasjementet ikke skulle bestemmes av kruttet i beina, men av hva man hadde mellom dem?

Jeg felte altså ingen tårer, selv om det var veldig morsomt å være med på kamp. Det er gøy å være fotballmamma, det er masse samhold og god felleskap i det. Men jeg så ikke frem til å måtte legge inn hundrevis av dugnadstimer på noe som til syvende og sist systematisk ville forfordele mitt jentebarn.

Men! I dag meldte Nordlys gladnyheten om at kvinnene i TIL 2020 slipper inn i det aller helligste på Alfheim: garderoben til A-lagsherrene til TIL.

Den berømte herregarderoben som fikk så mye oppmerksomhet i 2019 da tidligere daglig leder Kristian Høydahl forklarte hvorfor kvinnelaget ikke kunne bruke den:

– Det er umulig. For her har guttene tingene sine, skoene, godlukta sine og alt de trenger for å komme gjennom dagen. Så garderoben må guttene nesten få ha i fred, sa Høydahl til NRK.

Og det ble en helsikkes bråk av den godlukta. Sponsorene var sinte, kvinnefotballen var sint, kommentator Tone Jensen i Nordlys ga Høydal det glatte lag. Med rette.

I dagens sak mener TIL kapteinen Ruben Yttergård Jenssen at det hele var en misforstått spøk. Nåvel, det var jo unektelig klønete uttalelse fra Høydal, som vil bli husket i lange tider i denne byen.

Men i 2019 førte kvinners utestengelse fra gode garderobefasiliteter til berettiget harme, ikke bare på grunn av lite gjennomtenkte uttalelser. Men fordi de ga gjenklang og vekte gjenkjennelse.

Det er langt fra likestilling i Norges mest populære idrett.

Og det er ikke bare et ømt punkt for kvinnesaksaktivister.

Mødre, og fedre, til jentene i barnefotballen var skikkelig forbanna i 2019. Det husker jeg godt. De som solgte pølser på Alfheim på dugnad, plukket søppel på dugnad, pusha doruller på dugnad. Ryggraden i breddeidretten.

Gjorde de alt dette for at jentene skulle fortsette å bli behandlet som annenrangs i fremtiden? Har vi ikke kommet lengre? Hva er vitsen?

Dugnadsarmeen har blitt mer bevisst på kjønnsulikheter langt ned i ungdomslagene, og mange av dem har problemer med det. Ingen idrettslag har i dag råd til å ta dugnadsarmeen for gitt.

Det vet til og med jeg, som har helt bevisst gått inn for å fortrenge offsideregelen.

I Norge er foreldreengasjement av uvurderlig betydning for at breddeidrett skal eksistere. Og uten bredde, får man ikke en elite heller.

Derfor er også dagens gladnyhet fra TIL og TIL 2020 kjempeviktig for Tromsø. Det får kanskje dugnadsgjengen til å tro på at satsinga på kvinnefotballen er mer enn bare festtaler.

TIL 2020 jobber hardt og godt, ifølge mine gode kolleger på sporten. De har ambisjoner og har åpenbart et godt samarbeid med herrelaget til TIL.

Det er fint for TIL 2020.

Men det er også viktig for Tromsø som by. For fotball er mer enn sport. Det er en kollektiv idé. Og her er jeg på tryggere grunn: jeg vet betydelig mer om kollektive ideer enn jeg gjør om offsideregler.

Kollektive ideer, felleskapsarenaer, er vi avhengige av for å få gode samfunn og trygge identiteter.

Og gode samfunn behandler sine kvinner som verdige ordentlige sanitære forhold.

For min egen del så kan dagens lille gladnyhet - og TIL 2020s eksistens - bli en mulighet for comeback som fotballmamma for neste jente i arverekken.

Det er nesten et lite mirakel i seg selv.