Gå til sidens hovedinnhold

En viktig dom om reinbeiterett

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hålogaland lagmannsrett avsa en viktig dom 16. juli 2021. Dommen er viktig fordi den med tydelighet slår fast at misnøye med rein i bynære strøk verken kan utfordre reindriftens beiterett eller bør være en sak for domstolene. Saken ble reist av en gruppe grunneiere på Sortland, representert ved advokat og grunneier Odmund Enoksen. Saksøkerne, som påsto at Kanstadfjord-Vestre Hinnøy reinbeitedistrikt ikke hadde beiterett på deres eiendommer utenfor Sortland by, gikk følgelig på et knusende nederlag.

Grunneierne krevde at reinbeitedistriktet ble fradømt retten til reinbeite på en utmarksstrekning innen Det samiske reinbeiteområdet. Dette er i seg selv er nokså oppsiktsvekkende da norsk rett sier at «den samiske befolkningen på grunnlag av alders tids bruk [har] rett til å utøve reindrift» i dette området, jf. reindriftsloven § 4 første ledd. Bakgrunnen for grunneiernes søksmål var, slikt det framgår av dommen, at reindriften angivelig hindret bruken av nærområdene for en sentrumsbydel på Sortland, bl.a. ved å motsette seg etableringen av en skiløype i reinbeitedistriktet.

Den enstemmige dommen fra Hålogaland lagmannsrett er ikke overraskende. Likefullt er den viktig fordi den bekrefter de normer og prinsipper som ble dratt opp av Høyesterett i plenum Selbu-dommeni 2001. Eksempelvis siterer lagmannsretten Selbu-dommen på at reindriftens arealbruk kan variere fra år til år avhengig av vær, vind og beitenes beskaffenhet, og at dette må hensyntas ved rettsanvendelsen. Den finner også grunn til å påpeke at selv om det i en spesifikk kilde (som adv. Enoksen viser til) ikke uttrykkelig nevnes at tvisteområdet ble brukt til reinbeite, er det ikke en indikasjon på at slikt beiting ikke har foregått.

Lagmannsretten overprøvde Vesterålen tingrett. Underinstansen hadde i en dom fra mai 2020 verken forholdt seg til reindriftslovens bevisbyrderegel (se nedenfor) eller de normer og prinsipper som ble dratt opp i Selbu-dommen. Selbu-dommen er av Stortingets justiskomite vist til som eksempel på rettspraksis som har gitt anvisning på hvordan tradisjonell samisk bruk skal anses som grunnlag for rettserverv. Underinstansens dom kunne således åpne for en utvanning reindriftsloven og Stortingets anvisning. Den utfordret i betydelig grad også Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene. Det var således gode grunner for å anke dommen.

Før anken ble tatt opp til doms forsøkte adv. Enoksen på flere måter å hindre at anken skulle realitetsbehandles. Han påsto bl.a. anken avvist da han mente at tvistens verdi ikke overskred grensen for ankesum (før 1. juli 2020 kr. 125.000, i dag kr. 250.000). Videre anførte han at saken verken var prinsipiell eller at tingrettens rettsanvendelse var beheftet med feil. Lagmannsretten delte ikke Enoksens oppfatning, hvoretter realitetsbehandlingen endte med et sviende tap for Enoksen og de øvrige grunneierne, som også ble idømt omkostninger fra begge instansene på til sammen kr. 885.538.

Lagmannsrettens dom er som nevnt ikke overraskende. Tvisteområdet ligger som vi har sett innen det samiske reinbeiteområdet hvor samene har rett til reindrift grunnet i alders tids bruk. Etter den mye kritiserte Korssjøfjell-dommen fra 1988, hvor Høyesterett kom til at samer i Rørosområdet ikke hadde beiterett innen deler av det samiske reinbeiteområdet, erkjente regjeringen i stortingsmeldingen En bærekraftig reindrift (s. 84) at norsk rett ikke var i stand til å ivareta det folkerettslige og grunnlovsmessige vern Norge var forpliktet til å gi reindriftssamene.

Løsningen ble å innta en bevisbyrderegel i reindriftsloven, noe Stortinget gjorde ved lovendring i 1996. Denne regelen (i reindriftsloven § 4 andre ledd) sier at det skal legges til grunn at det foreligger reinbeiterett innen det samiske reinbeiteområdet med mindre annet følger av særlige rettsforhold. Med andre ord er det grunneieren som må føre bevis for at reinbeiterett ikke eksisterer på et omtvistet areal. Etter denne lovendringen har ikke domstolene i en eneste sak kommet til at reinbeiterett ikke eksister innen det det samiske reinbeiteområdet – før Vesterålen tingretts uventede dom fra mai 2020. Hålogaland lagmannsrett markerer med all tydelighet at Vesterålen Tingrett her hadde både hadde mistolket reindriftsloven og viktig rettspraksis.

Dette får vi håpe grunneierne legger seg på minne, både når de vurderer å anke saken, og når de i fremtiden vil oppleve å se rein i sine nærområder. Grunneierne må også ta innover seg at reineiere har rett til å tilpasse driften til moderne forhold bl.a. ved å fore rein og ved å ta imot turister.

Mer generelt kan vi merke oss at lagmannsretten ikke finner det urimelig at retten til reindrift gjelder i bynære områder – og at interessekonflikter ikke er et argument for at reinbeitedistriktets rett etter alders tids bruk ikke lenger gjelder eller kan innskrenkes. Vi kan også merke oss at lagmannsretten uttaler at løsningen på eventuelle konflikter mellom byboernes behov for å utnytte nærområdene til rekreasjon og reindriftens rett beitebruk, må skje på en annen måte enn ved å løpe til domstolene. Dette bør særlig prosessivrige advokater med et agg mot reindriften merke seg.

Kommentarer til denne saken