Norge bruker i 2023 1.5 % av BNP på Forsvaret, enda NATOs generalsekretær har uttalt at 2% bør sees på som et gulv og ikke et tak. Norge er med andre ord i kjelleren om man skal bruke sjargongen brukt av generalsekretæren.

For et snaut år siden hadde jeg et leserinnlegg i Forsvarets Forum hvor jeg uttrykte mine bekymringer på vegne av Heimevernet. Kortsiktig så kom det ekstra bevilgninger på 300 millioner til Heimevernet i fjor, etter jeg skrev dette leserinnlegget, slik at Heimevernet kunne øve og ha aktivitet på et akseptabelt nivå.

Vi er alle samstemte i at Russland ikke fremstår som en aktuell motstander i en regulær krig slik situasjonen er pr nå med deres styrke bundet opp i og rundt Ukraina. Dette gjør at den asymmetriske trusselen er større enn tidligere både for oss i Norge og våre allierte som bidrar med utstyr og kompetanse til Ukraina.

Denne asymmetriske trusselen er det blant annet Heimevernet er til for å forsvare oss mot.

Da er det for meg ganske så uforståelig at vi nok en gang reduserer vår evne til å bekjempe dette. Heimevernet er en organisasjon som krever trening, og kvantitet i form av ammunisjon og antall treningsdager gir reel kvalitet.

Vi har i mange år vært på et minimum og under det av hvor mye trening som kreves for å inneha en viss form for kvalitet og nøt derfor virkelig godt av ekstrabevilgningen som ble tildelt i fjor. Da hadde vi rammer til å trene seks dager med mannskaper, nok ammunisjon til å heve kvaliteten på våre soldaters ferdigheter og summen av dette ble en markant økning av kvaliteten på treningen.

Reell kvalitet i trening gir igjen beredskapsklare avdelinger som kan bidra med å bekjempe trusler og være til støtte for sivilsamfunnet i kriser som også innebefatter naturkatastrofer og lignende.

Våre heimevernssoldater er fortsatt ikke sikret ved å ha blant annet skuddsikre vester. Vi er fortsatt ikke kledd opp til å bedrive operasjoner i kaldt vær, vi bruker blant annet bomullsuniformer fra 70-tallet. Hvilke tanker gjør en Heimevernssoldat seg om sin rolle og verdi når staten ikke en gang klarer å sikre eller kle hen opp? Hvilken forsvarsvilje, engasjement og motivasjon gir dette?

Vi kan ikke redusere på vår forsikring når det brenner jevnlig hos våre naboer. Ingen med forsikring på hus og hytte reduserer forsikringen når det gjøres innbrudd i sitt eget nabolag, det er selvforklarende.

Hvorfor og hvordan har vi kommet i den situasjonen at våre politikere har kommet dit at man ikke evner å se dagens realiteter, undres jeg over. Norsk naivitet er jo et kjent begrep og det preget oss også i tiden frem til 9. april 1940. Parolen «aldri mer 9. april» preget etterkrigstiden og bør fortsatt gjelde og være aktuell for oss alle.

Det kan åpenbart ikke være snakk om at vi ikke har råd, all den tid vi tjener enorme summer på å være en ufrivillig krigsprofitør grunnet eksport av blant annet gass til Europa.

Skylder vi ikke våre borgere en visshet om at i disse usikre tider så sørger staten for trygghet?