Daglig melder media om konsekvensene av en formidabel mangel på helsepersonell.

Økonomisk, i form av hundretalls millioner i merkostnad knyttet til en stadig økende avhengighet av kjøp av arbeidskraft fra bemannings- og vikarbyråer. Som koster minst det dobbelte av fast ansatte.

Kapasitetsmessig, der mangel på tilgjengelig personell i økende omfang gir uverdige og ulovlige forhold for både syke i kø og eldre pleietrengende med omsorgsbehov. Og gjør at gamle ligger på gulvet, i påvente av ledig sykehjemsplass og den omsorg de fortjener og har krav på.

Hvordan kom vi i en slik klemme? På tross av at advarslene om at denne situasjonen ville oppstå kom i klartekst fra seriøse instanser som SSB og NTNU allerede for snart tjue år siden? Basert på svært lett forståelige og udiskutable framskrivninger av tilgjengelig innenlandsk arbeidskraft opp mot økningen i antall eldre med helse- og omsorgsbehov.

Allerede i 2009 hadde Aftenposten et oppslag over to sider der en illustrerte utfordringen på lettfattelig, pedagogisk vis. Og synliggjorde at om en ved utgangen av dette tiåret skal beholde dagens omsorgsnivå, vil to av tre norske ungdommer måtte velge jobb innen helse- og omsorg. Noe som selvsagt alle skjønte aldri ville kunne skje. Og absolutt ikke var bærekraftig eller ønskelig.

At den eneste realistiske løsningen var import av arbeidskraft var åpenbart. Og løsningen andre nasjoner i samme situasjon som Norge, som blant annet Canada, derfor valgte.

Allerede i 2012 hadde følgene av utviklingen blitt prekær en rekke steder, og ikke minst i de fleste distriktskommuner. I mangel på initiativ og interesse fra blant annet norske politikere, helsemyndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner sentralt, ble en lokal gruppe etablert for å undersøke mulighetene for å etablere et samarbeid med filippinske myndigheter og utdanningsinstitusjoner.

Norges daværende ambassadør i Manila, Knut Solem, beskrev ved besøk i Norge en trist situasjon på Filippinene, der mer enn tretti tusen utdannede sykepleiere gikk arbeidsledige etter fullført universitetsutdanning. I en situasjon der de var svært sårbare for en rekke tvilsomme aktører, både innenlandske og utenlandske, inkludert enkelte norske.

Filippinske myndigheter og utdanningsinstitusjoner sto klare til å inngå samarbeid om tilpasninger av utdanningen av helsepersonell, slik at norske krav til faglig og språklig kompetanse kunne løses.

Og ILO hadde ingen innvendinger mot at Norge rekrutterte fra Filippinene. Fordi landet hadde et stort overskudd av utdannet helsepersonell som ikke hadde utsikter til jobb i hjemlandet, og i tillegg som regel en betydelig studiegjeld.

Vi som deltok returnerte svært optimistiske til Norge. Med en opplevelse av å ha funnet en god løsning på distriktenes, sykehusvesenets og norsk velferds største utfordring. Der og da, og for framtiden.

Men med voksende skuffelse og frustrasjon kunne vi ganske fort slå fast at de som vi hadde trodd skulle juble snudde ryggen til og forstummet. Politikere, helsemyndigheter, fagorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Ingen aktiv motstand, bare skuldertrekk og taushet. Til vi forsto at alle dører var lukket.

Og den kortsiktige opportunismen har kostet. For alle, bortsett fra de som i disse dager forhandler fram høyere lønn og bonuser. Men som likevel også selv etter hvert vil bli gamle og omsorgstrengende. I likhet med feige politikere som ikke turte. Fordi de ikke ville vekke stutumismen og fremmedfrykten. Koste vil det selvsagt også for oss alle som før eller senere må tilpasse oss et liv med et helsevesen i krise, og en offentlig omsorg som ikke lever opp til de standarder vi har lovfestet og forventet.

Men kanskje aller mest for de som ikke fikk sjansen til å bruke kompetansen sin til å skape en bedre tilværelse for seg og sine. Og som kanskje hadde håp om kollegial og menneskelig solidaritet.