For Arbeiderpartiet var halmstrået før valget at man kunne vinne de store byene, men heller ikke det gikk til slutt. Lenge før valget hadde de sluttet å snakke om at det var viktig å være største parti.

En frustrert velger på Senja hadde lest i VG at partilederen ikke lengre trenger være større enn Solberg og Høyre. Hun ringte meg for å fortelle at det er kul på alle kirkegårdene ute i havgapet. Der ligger det gamle arbeiderpartifolk og snur seg.

Sånn kan det også sies. Mandagskvelden ble kanskje ikke et gravfølge. Men mye badevann ble skylt ut i Arbeiderpartiet, hele veien fra Pasvik til Kristiansand. Det var flere enkeltresultater som sjokkerte.

I Hamar, den gamle røde bastionen på Hedmarken, landet Støre på stusselige 14 prosent. Ringsaker gikk tapt etter 95 år. Helga Pedersen kan utrolig nok tape i Tana. Hun sier mandag kveld at det er i så fall prisen hun betaler for at Støre plugger i strømmen på Melkøya.

I Hammerfest rykker Ap tilbake fra 50 til 24 prosent - en halvering i byen der Støre trodde alle skulle bli glade etter å ha fått tidenes industripolitiske gave. Men utakk er en politisk lønn. Ap kan miste ordføreren til Høyre.

Mens halvparten av Støres velgere har stukket av. Det samme gjorde de i Bodø der Støre har brukt så mye politisk kapital. Svaret ble at velgerne flyktet fra ham i store skarer, Høyre og Odd Emil Ingebrigtsen fikk nesten 35 prosent.

I Sør-Varanger, hjemstedet til den ikoniske fagforeningen Nordens klippe, er Høyre største parti for første gang. Og Erna Solbergs mann tar makten i grensebyen Kirkenes.

Ikke en eneste en av alle sekserne på Oslo-terningene kom Støre til unnsetning noe sted i landet, ikke denne gangen heller, snarere økte det distansen enda et hakk.

Hva slags svar har Støre selv på alle ydmykelsene land og strand rundt? Ikke så mye annet enn for to år siden, og for fire år siden, og for seks år siden. At det ikke er godt nok og at han så gjerne skulle gjort det bedre.

Har han nok fokus på utfordringer hjemme? Det var kanskje talende at når mediene fulgte Støre tidlig på valgkvelden, og konfronterte ham med målinger og prognoser, så var han mest opptatt av sine internasjonale forpliktelser i et annet land enn Norge, senere denne uka.

Det er et nytt Arbeiderparti vi ser under hans ledelse. Et slags politisk bakvendtland. Ingen kunne unngå å registrere at statsministeren og partilederen ble møtt med jubel fra sine egne, straks etter at det ble klart at resultatet blir det dårligste på 100 år.

Den nye standarden er at man er lettet over at det kunne vært verre. Det forteller en historie om et parti uten selvtillit.

Det største lyspunktet ser ut til å bli Gunnar Wilhelmsen, den folkelige og ustriglete ordføreren i Tromsø, selve antitesen på Arbeiderpartiets nye klasse med broilere i Oslo.

Hvordan Arbeiderpartiet skal gjenreise seg selv og vinne valget i 2025, virker nå som en umulig jobb.

Alle de som har stått på stand for et resignert Arbeiderparti vil lure på dette. Har man en politikk for å vinne i 2025?

De vet jo at det fremdeles vil være et stort potensial for sosialdemokratisk politikk i Norge, men de har kommet i eksistensiell tvil. Har Norge et sosialdemokratisk parti?

Arbeiderpartiet har kanskje ikke varig svekkede sjelsevner. Men det er for mye ignoranse og for mye dårlig politisk håndverk, det er for store doser folkevilje som blir trosset, gang på gang, uten en finger på pulsen til det lange Norge, når det er tøffe tider.

I tidligere tider ville Arbeiderpartiet nå satt ned en havarikommisjon.

Men Jonas Gahr Støre har både full kontroll og en sterk posisjon i partiet. Det er ikke lengre noen grenser for hvor lavt Ap kan falle under hans ledelse.

Dette vet Støre selv. Så det er ikke et tema i dag og ikke i morgen. Og rundt ham trøster alle seg med at det kunne vært enda verre enn 21 prosent. Situasjonsforståelsen er at resultatet både er trist og nedverdigende, men det er ikke er ille nok til å være full krise.

Dessuten finnes det jo ikke en alternativ hovedtrener.

Derfor er ambisjonene naturlig nok senket. Jonas Gahr Støre har blitt sjef for politikkens Rosenborg. Han leder et parti som har sluttet å forvente eller forsøke å vinne serien.

Den varme applausen for den sittende lederen etter det dårligste resultatet i partiet historie, forteller sin egen historie om et parti som ikke er til å kjenne igjen.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.