Gå til sidens hovedinnhold

En trist avskjed

Det er av sine egne man (ikke) skal ha det.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Rune Rafaelsens periode som ordfører i Sør-Varanger ble avsluttet med en vond bismak. Kommunestyret utviklet seg nemlig på en overraskende måte sist uke.

Først skulle Rune Rafaelsen takkes av som kommunens ordfører, sannsynligvis den viktigste og mest markante i Nord-Norge de siste årene. Deretter skulle hans arvtaker velges. Så skulle Rafaelsens etterlønn vedtas. Da viste det seg at saker som i utgangspunktet skulle være plankekjøring, ble en arena for politisk rivalisering, brutte løfter og dårlig håndverk.

Rafaelsen ble valgt med overveldende flertall i lokalvalget i 2015, og gjenvalgt i 2019. Det siste året har Rafaelsen slitt med helsen. Selv har han vært åpen om hjerteproblemer og hvordan dette til slutt ble uforenlig med en krevende jobb i vår grensekommune mot stormakten Russland.

Etter ett år med sykmelding varslet Rafaelsen tidligere i vinter at han trekker seg som ordfører for Arbeiderpartiet. 67-åringen går inn i pensjonistenes rekker. Dermed er et langt arbeidsliv over, både som ordfører, leder av Barentssekretariatet, fredsforkjemper og brobygger mellom øst og vest. Han har vært en av ytterst få folkevalgte i nord - også i eget parti - som ikke har latt seg fange av fylkesgrenser. Han har akslet rollen som politisk strateg.

Nord-Norges egen utenriksminister har Rafaelsen gjerne blitt kalt. Men i Kirkenes-samfunnet har hans internasjonale visjoner og flørt med Russland og Kina også blitt sett på med mistenksomhet. Noen mener han burde brukt mer tid på fylkesveier og sykehjem enn den nordlige sjøruten til Asia.

Derfor ble også kommunestyret en oppvisning i hvordan prinsippene faller, når etterlønn blir politikk. SV, et parti som samarbeider med Arbeiderpartiet i Sør-Varanger, mente pandemien ikke tillot å gi Rafaelsen tre måneder lønn slik kommuneloven gir ham krav på, men kun halvannen.

Regelverket var for uklart, mente SV. I kommunestyret. I formannskapet, derimot, stemte partiet for å gi Rafaelsen tre måneder etterlønn.

Høyre mente den tidligere ordføreren nå går tilbake til annet inntektsbringende arbeid: Pensjon. Og til stilling i Barentssekretariatet (som han har permisjon fra). Og at han derfor ikke burde få full etterlønn. Men Rafaelsen har ingen stilling å gå tilbake til. Han har foreløpig permisjon til perioden er over i 2023. Rafaelsen har også søkt om offentlig tjenestepensjon.

Arbeiderpartiets representanter forsøkte å opplyse om at pensjon ikke er lønn, uten å bli lyttet til. Senterpartiet slo et slag for prinsippene, men partiet glemte samtidig at de stemte for å gi sin daværende ordfører, Cecilie Hansen, tre måneder etterlønn i 2015. Årsak? Hun hadde ikke jobb å gå tilbake til.

Både i 2011 og 2015 var det strid rundt ordførers etterlønn. Det ble sagt at regelverket var uklart. Ingen hadde heller sjekket regelverket godt nok denne gang. Dermed kunne opposisjonen bruke det som skulle være en merkedag for Rafaelsens lange innsats for demokrati og internasjonalt samarbeid, til smålig lokalpolitisk rivalisering i Kirkenes.

En viktig talsmann for langsiktige nordnorske interesser hadde fortjent bedre enn uverdig krangel, på sin siste dag i et offentlig tillitsverv. Hvem skal nå heve blikket og snakke om vår plass i verden? Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Den stusselige måten Rafaelsen ble takket av på har i det minste vist hvorfor han kommer til å bli savnet.

Kommentarer til denne saken