Hvor langt tilbake i historien skal vi gå for å finne de uoverstigelige forskjellene mellom Bodø og Tromsø? La oss starte med krigsvåren 1940 da Tromsø var hovedstad i det frie Norge - og Bodø påberopte seg nøytralitet.

I dagene etter 17. mai 1940 ble den store bispegården i Tromsø etablert som regjeringskvartal. Statsminister Johan Nygaardsvold hadde kontorplass i det ene hjørnet av spisestua. Når han skulle lede regjeringen, flyttet han fra kroken sin og over til spisebordet. I dagligstua slo Finansdepartementet seg ned og i andre etasje holdt Utenriks- og Handelsdepartementene til.

Våren 1940 var Tromsø et senter for kampen mot tyskerne i det fortsatt frie Norge. Byen huset regjeringen, deler av statsapparatet og en rekke allierte høyere offiserer. Britiske krigsskip lå i Tromsøsundet.

I Bodø derimot, ble det våren 1940 født en merkelig ide. Byen skulle være nøytral. Mannen bak ideen var byens politimester, Johan Freder, som ikke ville se byen bli forvandlet til et bombemål. «Han sa det ikke, men mente vel at Bodø skulle være nøytral i krigen mellom Norge og Tyskland», skrev Haakon Lie som oppholdt seg en periode i byen.

Denne tanken, at en viktig by i Nord-Norge skulle kunne holde seg utenfor mens krigen raste, hadde en teoretisk plattform i Haag-konvensjonen. Den satte et forbud mot å angripe eller bombe såkalte «åpne byer» som ikke ble forsvart. Senere forlot politimester Freder ideen om nøytralitet. 27. mai 1940 la tyske bombefly 420 hus i ruiner, noe som gjorde halvparten av Bodøs innbyggere husløse.

Etter krigen var det flere byer som sloss om hegemoniet i nord.

Mo i Rana struttet av selvtillit etter å ha fått Jernverket fra Einar Gerhardsen og staten. Narvik var en av de rikeste kommunene i landet og bygde rådhus som liknet på FN-bygningen i New York. Bodø var den barske forsvarsbyen med Starfightere brølende over hustakene.

Men utpå 1960-tallet endret alt seg i Tromsøs favør. 28. mars 1968 vedtok Stortinget å opprette Universitetet i Tromsø.

Hovedbegrunnelsen var behovet for å utdanne leger i Nord-Norge. Legemangelen, særlig i utkantkommuner, var akutt og hadde preget avisene i flere år. Sommeren 1962 viste det seg at en danske, som utga seg for å være lege i Vardø, knapt nok hadde vært innom et medisinsk fakultet. Skandalen gjorde sterkt inntrykk og var en viktig klangbunn for vedtaket.

Etter stortingsvedtaket i 1968 ristet Tromsø av seg alle utfordrere.

Det var i Tromsø det skjedde. Bybrannen i 1969 var rystende, men ingenting kunne stoppe Tromsøs store utvikling i de neste tiårene. TILs cupseier i 1986 på Ullevaal, 4-1 over Lillestrøm, ble et symbol på den vellykkede byen. Det var jo Mjølner og Bodø/Glimt som hadde dominert før.

Men Bodø hadde ingen planer om å anerkjenne Tromsø som storebror og den viktige kunnskapsbyen i Nord-Norge.

Byen jobbet langsiktig for selv å få et universitet. Bodø lå og ventet på riktig anledning, som gjedda i sivet. Allerede på slutten av 1990-tallet snakket man om å utvikle Høgskolen i byen, går det fram av Bodøs historie. Status som universitet var målet.

I november 2010 vedtok regjeringen at Høgskolen i Bodø skulle få kalle seg universitet. Den ansvarlige statsråden, Tora Aasland, gratulerte på det hjerteligste og hevdet at nå kunne Glimt være Glimt: Byens nye stolthet var likevel universitetet!

Ved Universitetet i Tromsø var det tenders gnidsel.

Der ville man selvsagt ikke spre kompetanse og statlige penger i nord på to universiteter. Men akkurat da fanget historien tromsøværingene på et finurlig vis. Tromsø kunne ikke argumentere på samme måte som hovedstaden i sin tid hadde argumentert mot å etablere Universitetet i Tromsø. Miljøet var for lite, det faglige nivået for lavt. Det ville bli som å kaste en boomerang og få den tilbake i panna.

Dermed fikk Tromsø en skarp konkurrent i Bodø, en universitetsby i samme landsdel. Men de to universitetene kunne jo slå seg sammen til felles beste for Nord-Norge?

Det kommer ikke på tale, mente Bodøs tredje største sønn, (Harald Dutte Berg og Halvdan Sivertsen går foran) redaktør Jan-Eirik Hanssen i Avisa Nordland.

Redaktøren skrev: "Frykten var at universitetet skulle bli et nedrigget underbruk av Tromsø. Etter over 40 år har Universitetet i Tromsø vært en viktig bidragsyter til kunnskapsløft og utvikling helt i nord. Men i Nordland, hvor det bor flere mennesker enn i Troms og Finnmark til sammen, har ikke UiT maktet å gjøre en forskjell».

At universitetet i Bodø har hatt store problemer med å oppfylle krav til kvalitet og vitenskapelig nivå, ble det ikke skrevet like markant om.

Dette problemet ble ikke mindre da universitetet i byen fusjonerte med svake høgskoler i Nesna og Nord-Trøndelag i 2016.

Utsagnet fra redaktøren i Avisa Nordland sier noe vesentlig om bodøværingens selvbilde. Byen ser seg selv som sentrum i et område som er stort nok til å være en egen region - nærmest en egen landsdel - med mye folk, mange byer og viktig industri. Nordlendingen bor i Nordland.

Bodø og Nordland trenger ikke de to små og ubetydelige fylkene lenger nord.

Nordland strittet da også kraftig imot mens ideen om et forent Nord-Norge, i en stor region, ennå var livskraftig. De gikk sin en egen vei og fikk lov til det. Man skulle da ikke være et underbruk av storebror Tromsø.

Bodø-politikerne har et velfortjent rykte for å være gode lobbyister. De hevet nok et glass Nordlandspils i triumf da Helse Nord ble etablert i Bodø sommeren 2001. Et nasjonalt prinsipp lå bak valget. Det var fornuftig å skape en distanse mellom det største sykehuset og administrasjonen av spesialisthelsetjenesten.

Distanse til Tromsø og UNN ble det.

Men samtidig også en påfallende nærhet mellom Helse Nord og Nordlandssykehuset i Bodø, noe som ble demonstrert i den såkalte PCI-saken i 2017. Et senter for hjertebehandling ble bygd opp i Bodø, til tross for bastante faglige råd om ikke å spre dyrebar kompetanse. Dyrt ble det også. Senteret har bidratt til store underskudd ved Nordlandssykehuset og i Helse Nord.

Så fotball. Her har Bodø mye å legge på bordet. Og de hadde det lenge før seriemesterskapene i 2020 og 2021.

Det er sprøtt å tenke tilbake på, men Nord-Norge ble fram til 1960-tallet holdt utenfor både cupen og seriesystemet. Nordnorske lag kunne vinne cupen i Nord-Norge, men først i 1963 fikk de spille videre mot de andre norske lagene. I seriesystemet var det enda verre. Fram til 1971 var det ingen vei videre for de som vant i nord. Veien til øverste divisjon var stengt.

Da Mjølner og Bodø/Glimt briljerte på 1970-tallet, framsto systemet som mer og mer urimelig. Glimts cupmesterskap i 1975 bidro ytterligere til å sette et kritisk søkelys på Nord-Norges utenforskap og fra 1979 ble seriesystemet lagt om.

Nord-Norge kom endelig med i fotball-Norge. Takk for det, Bodø.