Gå til sidens hovedinnhold

En tilsynelatende gladnyhet om at folk i Finnmark har fått bedre helse

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I vårt land har den forventede levealderen økt mer eller mindre kontinuerlig de siste hundreårene. Forventet levealder er en prognose for levealderen i en befolkning, og er en viktig pekepinn på hvordan det står til med helsa til befolkningen. Forventet levealder er derfor et viktig redskap for planlegging, prioriteringer og tiltak både regionalt og nasjonalt. Forskere er opptatt av å finne ut hva som gjør at noen grupper i landet vårt ikke får samme muligheter til å leve like lenge som andre. Det er mange årsaker til ulik forventet levealder, som også varierer mellom kjønn, yrkesgrupper og regioner, for å nevne noe.

Jeg leder et forskningsprosjekt som studerer helse og ulikhet i Finnmark. Bakgrunnen for prosjektet var at finnmarkingene gjennomgående har hatt litt dårligere helse enn folk flest i landet vårt. Prosjektet vårt skal bidra med kunnskap om hva som hindrer gode betingelser for helse i Finnmark. Spesielt har vi sett at folk i Finnmark har hatt lavere forventet levealder. Selv om forskjellene er blitt mindre over tid, har kvinnene i Finnmark kommet litt dårligere ut enn andre kvinner i landet vårt, mens forskjellen har vært betraktelig større for menn.

Denne forskjellen har bestått helt til i fjor. Ifølge Folkehelseinstituttet som lager årlige folkehelseprofiler for fylker og kommuner, var i 2019 den forventa levealderen i Finnmark for kvinner på 82,5 år. Dette er 1,4 år kortere enn for gjennomsnittet i landet samme år. For menn var den 77,9 år. Det er 2,2 år kortere enn gjennomsnittet.

I år går det imidlertid mye bedre. Siden Finnmark ble slått sammen med Troms fylke, gis det ut samlet statistikk for de to tidligere fylkene. I det nye fylket er ifølge Folkehelseinstituttets fylkesoversikter den forventede levealder for kvinnene omtrent på landsgjennomsnittet (0,1 år under). Mennene ligger 0,7 år under landsgjennomsnittet. Er dette en gledelig helseeffekt av en omstridt regional sammenslåing? Her må jeg dessverre komme med en nedslående nyhet: Disse tallene er dessverre først og fremst et resultat av at i det gamle Troms fylke bor det flere mennesker, og der har befolkningen også hatt lenger forventet levealder.

Forventet levealder er altså en viktig indikator for helse. Helse blir ofte sagt å være et resultat av egen valgt livsstil. Imidlertid viser forskning at de helsevalg, eller mer korrekt de helsemuligheter, en person står overfor, i stor grad er et resultat av mange faktorer som er utenfor individets kontroll. Helsen påvirkes av alt fra politiske beslutninger som regionalpolitikk, næringspolitikk, samferdselspolitikk og prispolitikk til arv, utdanning, tradisjon og klima. Det betyr at ytre levevilkår og materielle forhold påvirker menneskekroppen og dermed helsen.

Å redusere helseulikheter har vært et fremtredende mål i norsk velferdspolitikk, uavhengig av hvilket parti som har den politiske makten. Det brukes årlig store midler til utjevning av helseforskjeller i befolkningen. Tanken bak er at hvis alle har en viss levestandard, blir folkehelsen forbedret og helseforskjellene redusert. Det er derfor en forståelse for at helsepotensialet til befolkningen ikke blir utnyttet når det er sosiale grupper som lever et kortere og mer helseskadelig liv enn andre. Ulikhet i helse utgjør derfor et folkehelseproblem.

Kunnskap om hvordan helseforskjellene viser seg er derfor en viktig premiss for de politiske føringene på dette feltet, og en betingelse for å kunne sette inn tiltak for å skape større likhet i helse. For at folk skal kunne oppnå sitt helsepotensiale er det altså viktig å få kunnskap om hva ulikhetene består i. Det betyr at helseulikhetene må bli synliggjort. Dette gjelder ikke bare forventet levealder, men alle helseulikheter.

Jeg er ganske sikker på at prioriteringsansvarlige både på regionalt og nasjonalt nivå er klar over at Finnmark, i likhet med et par andre tidligere fylker, er kommet tilsynelatende bedre ut helsemessig ved regionalsammenslåingene som trådte i kraft i år. Min bekymring er rettet mot fremtiden, hva skjer når de nye storfylkene blir så selvfølgelige enheter at vi ikke lenger tenker på at de består av områder med stor ulikhet i helse. Kan det føre til at regionale områder som har spesielle helseutfordringer, kanskje ikke får bevilget midler til mer målrettede helsetiltak - ganske enkelt fordi vi mangler redskaper til å avdekke ulikheter? Selv om vi har gode oversikter på kommunalt nivå, er de nye storfylkene en ny viktig enhet som kan bidra til at helseulikheter forblir skjult og ikke kommer opp i dagen.

Uten å gå mer inn på selve fylkessammenslåingen mellom Troms og Finnmark, er det mulig at de som var mest aktive i denne diskusjonen, ikke hadde sett for seg at finnmarkingene gjennom denne sammenslåingen med et pennestrøk også fikk tilsynelatende bedre helse. Det kan være en gladnyhet med en sterk bismak.

jorid.anderssen@uit.no

Kommentarer til denne saken