Med en far og tre onkler som sloss i Narvik-fjellene i 51 døgn, og en onkel som ble drept da tyskerne torpederte panserskipet Norge 9. april, sammen med flere som stod min familie meget nær - så er jeg selvsagt en kritisk seer av "Kampen om Narvik".


Jeg verdsetter hvordan filmen får fram brutaliteten. Kampen om Narvik var på liv og død. Det var ikke en trefning, det var et enormt, brutalt slag. Titusener deltok, tusener døde. Det var nyheter på verdensnivå.

Jeg husker da jeg leste Hermann Göring sine dagbøker, hvordan han våren 1940 - før Frankrike falt - skrøt at «Tyskland har okkupert seks land, på tre år!» (Polen, Tsjekkoslovakia, Belgia, Nederland, Luxemburg, Danmark). I neste setning skriver han: «Bare fra Narvik er det dårlige nyheter».

Jeg verdsetter at filmen får fram det nære samspillet mellom de velutstyrte franske soldatene og de norske styrkene. Norske soldater hadde verken hjelmer eller håndgranater. Og hadde det ikke vært for kvinnene i flere nordnorske byer, som sydde hvite drakter for livet, bokstavelig talt, og strikket votter og lester, så hadde de ikke hatt hvite drakter til krigen i snøen, heller.

Og det er flott at major Omdals svært heltemodige utmarsj fra den okkuperte byen blir fremstilt. Det var en bragd av de store.

Jeg liker også hvordan noen etiske dilemmaer blir åpenbart for seeren. Kari Bremnes er i sin birolle suveren. Akkurat slik var de, er min erfaring, kvinner i næringslivet i nord for 60-70-80 år siden. Helt ulastelig antrukket, alltid, litt strenge, strikte, med korte, klare kommandoer, ikke noe tull. Men også våkent observerende, analyserende, omsorgsfulle og kloke. Jeg har ikke noe å utsette på skuespillerprestasjonene, som er gode.

Fjellkrigen nord for Narvik, der norske soldater presset tyskerne mot svenskegrensen, en kilometer om dagen, i 51 døgn, er utelatt. Men la gå. Tragedien Bjerkvik er også utelatt, men la gå. At britene og tyskerne tok store tap i sjøkrigen også. At de frivillige polske styrkenes innsats er utelatt, er trist.

Det som reduserer filmens verdi og gjør at den faller igjennom, er tre forhold:

Den kvinnelige hovedpersonens rolle er svært lite troverdig. Det var ikke slik det var, når det gjelder den britiske konsulen. Det var faktisk legen Borch-Johnsen som berget konsulen, ved å frakte ham i en ambulanse til et hus som legen merket med svære plakater om smittsomme sykdommer, som tyskerne derfor holdt seg unna.

Og dilemmaet den kvinnelige hovedpersonen står i, for å oppnå en tysk leges hjelp for å redde sønnen, er et helt vilt oppspinn. Da Gunnar plutselig mistenker sin hodestups forelskede kone - og med et lite barn - for å ha innledet seksuelle forbindelser med tyskerne under intense kamper, der han er soldat - da tenker jeg: dette er ufattelig lite troverdig.

Det som er mye verre, er at et slikt falsum selvsagt må fortrenge realitetene - som var en annen norsk bragd i Narvik, som dermed blir ufortalt:

Narvik sykehus, under den legendariske overlege og kirurg Erling Borch-Johnsen, sto på hodet under krigshandlingene. Borch-Johnsen var autoritær og kommanderte sin stab av sykepleiere til enorm innsats. Hans legeetikk gjorde at han behandlet alle pasienter like godt og berget livet til utallige tyske soldater. Det var altså tyskerne som trengte hjelp fra norske leger og sykepleiere, ikke omvendt. Terboven sendte ham personlig takkebrev. Mens Gestapo mistenkte Borch-Johnsen, så var han en helt hos Wehrmacht.

At overlegens dobbeltspill var enormt under krigen, røpes av det faktum av at han ledet både det hemmelige spionasjenettverket XU i Narvik og Milorg, samtidig som han utnyttet sin store goodwill hos Terboven til å berge venner som satt tysk fangenskap. Denne utrolige historien blir ufortalt, fordi det ville rive grunnen under den frie diktning. Det faller filmen utrolig på.

Dernest reagerer jeg på fremstillingen av Narviks ordfører, Theodor Broch. Som en lettere komisk karakter, en eksentriker. Det er svært uheldig. Sannheten er at den unge ordføreren er en stor helt som sto for en av de tøffeste etiske avgjørelser som noen har tatt, noen gang. Han var sønn av en oberst og advokat av yrke. Så han hadde ballast.

Tyskerne forlangte nemlig en gissel-liste fra ordføreren. Gisler ville arresteres og skulle skytes, dersom befolkingen motsatte seg tyskernes kommandoer. Tyskerne hadde hatt stor suksess med gisler. Typisk hadde okkuperte byer laget lister over asosiale typer, uteliggere og alkoholikere, mennesker byene kunne klare seg uten. Men ved gisler, så ble ordførerne også medskyldige - ved å ha pekt ut hvem som tyskerne kunne skyte.

Narvik-ordføreren gjorde stikk motsatt. Han laget en liste, jeg tror det var 30 navn han førte opp. Det var alle byens ledende menn som tyskerne ikke kunne klare seg uten. Det var legene, ingeniørene, havnesjef, kraftverk-sjefen, telegraf-sjefen, osv, osv. Og så satte ordføreren seg selv øverst på gissel-listen.

Tyskerne må ha reagert med forbauselse og deretter raseri. De som stod på listen kunne tyskerne ikke skyte, uten å skape enorme problemer for seg selv. Dette er en av av de tøffeste mottrekkene mot tyskerne av en sivilist, et genialt trekk. Det er et mysterium at filmen utelater dette og i stedet fremstiller ordfører Theodor Broch slik man gjør. Det grenser til å være skammelig, og filmen risikerte å få en to’er fra meg. Jeg lander på tre minus.

Broch ble etter hvert arrestert på Dietls ordre, klarte å flykte og dro til USA, der han gjorde engasjert innsats for Norges sak. Etter krigen ble han stortingsmann og senere rådmann i Tønsberg.

En generell kommentar er at tyskerne fremstilles noe for mildt og sympatisk. Gissel-saken hadde gitt en bedre balanse.

  • Innlegget ble først publisert på Thomas Bartholdsens FB-side.