Saken som rulles opp i Tromsø gir umiddelbart assosiasjoner til fjernsynsserien “The Americans”, om russiske spioner som lever under falsk identitet i USA.

At en russisk agent kan ha fungert som en slags assistent knyttet til et norsk forskningsprosjekt som også handler om hybride trusler fra nettopp Russland, overgår nesten fantasien.

Men det kan altså vise seg å være virkelighet, politiet mener mannen er en trussel mot rikets sikkerhet, selv om vi får avvente og se hva påtalemyndigheten sier.

Den nå spionmistenkte mannen tok selv kontakt med universitetet på grunn av sin angivelig store interesse for sikkerhetspolitikk i nordområdene.

Universitetet i Tromsø gjorde alle nødvendige undersøkelser. Mannen oppga å være brasiliansk statsborger, og ha en mastergrad fra Calgary i Canada.

Professor Gunhild Hoogensen Gjørv i Tromsø var selv i kontakt med tre professorer i Canada for å sjekke referanser og CV.

Mannen skal ha vært svært ivrig etter å komme til Tromsø. Og etter å ha fått sin søknad om oppholdstillatelse innvilget hos UDI, kom han reisende til Norge i desember 2021.

Gjesteforskere mottar ikke lønn fra Universitetet i Tromsø, og får heller ingen formell stilling. Mannen oppga at han livnærte seg i Tromsø ved hjelp av oppsparte midler.

Til ansatte ved universitetet i Tromsø skal han ha gitt inntrykk av at han hadde langsiktige planer i Norge, og at han senere ønsket å søke en stipendiatstilling.

Kilder beskriver ham som beskjeden og tilbakeholden, en svært privat person, som sjelden ga uttrykk for egne meninger. Han deltok i interne diskusjonsgrupper om ulike temaer, også på sosiale medier.

Hvis mannen har bygd opp en falsk identitet over en lang periode, har han trolig gjort en særdeles god jobb. Ingen ved UiT fant nemlig noen grunn til å mistenke at hans brasilianske opprinnelse ikke er reell. En kollega skal riktignok ha oppfattet aksenten som "rar". Men heller ikke i Canada fattet man mistanke, der han gjennomførte sin mastergrad.

Det er derfor viktig å huske at Universitetet i Tromsø ikke kan kritiseres for sin handlemåte, eller brudd på rutiner.

Han har heller ikke fått tilgang på gradert materiale, all forskning er åpen og informasjonen kunne han like gjerne funnet på internett.

Derimot må UiT spørre seg hvorfor et forskningsmiljø ved institusjonen kan være interessant for fremmed etteretningstjeneste, kanskje med et langsiktig mål om stipendiatstilling og senere kanskje fast ansettelse.

Det passer i såfall godt med mannens eventuelle rolle som såkalt “illegalist”, som er å knytte nettverk og legge til rette for spionasje.

Kanskje kan forklaringen være at skillet mellom fredsbevegelse og forskningssenter kan ha blitt oppfattet som uklart?

Aktivister i fredsbevegelsen har tidligere vært knyttet til senteret. Enda mer interessant vil det fremstå hvis noe av profilen har vært å være kritiske til NATO og USAs innflytelse over norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Da kan et norsk forskningsmiljø bli et attraktivt mål, dersom målet er å øke splittelse som allerede finnes.

Arrestasjonen bør uansett være en vekker. Det kan vise oss at Russland sine prioriteringer og vilje i Norge ikke bør undervurderes. Samtidig betyr det at akademia i Norge i høyeste grad er interessant for fremmed etteretning.

Norge skal og må fortsatt være et åpent samfunn, men alvoret i situasjonen fordrer stor årvåkenhet og bevisshet, ikke minst i universitets- og forskningsmiljøene.