«Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» Matteus 6:24.

Jeg vil anta at medlemmer i Tromsdalen menighetsråd blar i den gode boka oftere enn meg. Men de blar kanskje ikke innom Matteusevangeliet så ofte?

Menighetsrådet i Tromsdalen sokn prøver seg tilsynelatende på en unnamanøver fra en høyesterettsbestemmelse.

Nylig innkalte de musiker Harald Bakkeby Moe til et drøftingsmøte – som er en forløper til en oppsigelse. Foranledningen er at sangeren vant rett til fast ansettelse som musiker i Ishavskatedralen gjennom en langvarig kamp i rettsapparatet mot menighetsrådet.

Det kan virke som om menighetsrådet vil gjøre det de kan for unngå å følge opp rettens bestemmelse.

I 2021 fremmet 12 musikere ved Ishavskatedralen, med Harald Bakkeby Moe i front, et søksmål mot Tromsøysund menighet. De hadde spilt 450 konserter i året i Ishavskatedralen for Hurtigrute-turistene siden 2013.

Midnattskonsertene i Ishavskatedralen er formidabelt god butikk. I 2019 trakk de 45.000 publikummere, og tjente 5,2 millioner kroner for soknet.

Og denne millionprofitten hadde menighetsrådet kunne regne med i årevis, kan tidligere menighetsrådsleder Kristoffer Kanestrøm fortelle til Nordlys.

Musikerne som bidro til dette overskuddet fikk likevel ikke stå som lønnsmottakere. De ble klassifisert som oppdragstakere av menighetsrådet, og måtte fakturere for oppdrag.

De var rett og slett brukt som løsarbeidere – selv om Harald Bakkeby Moe alene klokket inn arbeidstid i katedralen som tilsvarer en 63 prosents stilling.

Rettighetene som vi tar for gitt og som sikres av arbeidsmiljøloven – retten til sykepenger fra første dag, feriepenger, samt pensjon – gjelder faktisk ikke oppdragstakere.

Det er ikke småtteri av rettigheter som disse musikere har måttet forsake for at Tromsdalen sokn skulle nyttiggjøre seg en god profitt.

Det er selvsagt en jobb å være kulturarbeider også. Musikere i kirker jobber ikke på dugnad.

Musikerne i Ishavskatedralen mente de hadde rett å bli behandlet som arbeidsfolk. De forsøkte å forhandle om ansettelse. Daværende leder Kristoffer Kanestrøm forteller at han mente at menighetsrådet burde kommet frem til en minnelig løsning med musikerne.

Både han og musikerne fikk nei. Flertallet i menighetsrådet mente deres syn ville stå seg i retten.

I 2021 trakk Kanestrøm seg som leder i menighetsrådet og sanger Harald Bakkeby Moe saksøkte dem.

Saken fikk nasjonal oppmerksomhet.

Utfallet ville påvirke rettighetene til de andre 11 musikerne også. I tillegg ble saken en prinsipiell viktig sak for de mange kulturarbeiderne som jobber på oppdrag fra diverse sokn ellers i landet.

Tingretten og lagmannsretten dømte til Harald Bakkeby Moes fordel. Da anket menighetsrådet saken til høyesterett.

Og fikk anken avvist. Det betyr at dommen i lagmannsretten er rettskraftig.

Harald Bakkeby Moe opptrådte på alle mulige måter som fast ansatt musiker ved katedralen, mente lagmannsretten. Han fikk ikke rettigheter han har krav på etter arbeidsmiljøloven. Dette måtte menighetsrådet rette seg etter, gi ham fast ansettelse, etterbetale lønn, pensjon, og erstatning.

Samt saksomkostninger.

Så spoler vi frem til det nevnte drøftingsmøtet.

Menighetsrådet vil heller avvikle hele opplegget med de lønnsomme midnattskonsertene, enn å ha Harald Bakkeby Moe som ansatt.

Det er den trolige konsekvensen. For menighetsrådet har ikke noe saklig grunn til å si opp Harald Bakkeby Moe. Annet enn at arbeidsoppgaver han utfører faller bort.

Hele saken har blitt betydelig mer økonomisk krevende for soknet enn de regnet med. Men det er ene og alene menighetsrådets feil.

Et menighetsråd er et folkevalgt organ, og er formodentlig underlagt demokratiets spilleregler.

Man kan med rette spørre seg hvordan dette demokratiet fungerer i praksis.

Og om det fungerer etter formålet, i det hele tatt.

Les også

Ishavskatedralen kan ikke stå som symbol på rovdrift i arbeidslivet.

At det har gått en prestisje for menighetsrådet i denne konflikten er dessverre åpenbart. Det er mer enn synd. Det er også en skamplett på Ishavskatedralen.

Så langt har menighetsrådet gjort en dårlig jobb som arbeidsgiver, men en steike god jobb som kapitalist.

Det har ført til at en del kirkegjengere i byen oppfatter Ishavskatedralen som ren pengemaskin for soknet, og ikke som Guds hus.

Ishavskatedralen en del av kulturarven i byen vår. Katedralen er viktig for kristen og for troløs på likt.

Saken er jo trist for oss andre, som ikke sliter kirkebenkene i utide. Vi har fått med oss den innbitte uviljen i menighetsrådet til å behandle sine egne ansatte på en ordentlig måte.

Og det i et bygg som er uløselig knyttet til denne byens identitet. Ishavskatedralen er en monumental silhuett som er en viktig verdibærer for Tromsø.

Det er også en del av den høyere himmelen over menighetsrådet i Tromsdalen sokn. Og det ansvaret har de slettes ikke forvaltet forbilledlig i denne saken.