På nordsiden av Årviksand går en sti opp gjennom tregrensa som er så smal og bratt at selv en gudløs griper etter trua når handa lukker seg om tauet noen en gang la ut, i håp om at feste bærer et år til.

Vårens vakreste eventyr er kommet! Det blomstrer og grønnes, og barmarkofile sikler over sine pustende goretex løpesko mens de teller meter snøfri sti. Endelig er skifolkets enevelde over. Ikke at det er noe galt med ski, eller skifolk sånn generelt, men oss i mellom fremstår deler av bevegelsen som ganske ekstrem. Det er disse puristene som synes at alle må gå på ski, helst hele tiden. Så viktig er faktisk ski for noen at de fullstendig avstår fra barmarksaktivitet, og strever seg heller gjennom takknemlig korte sommermåneder i savn etter islagte øder.

For de mest ihuga er er sorgen så fordervet at radikale løsninger er foreslått: ‘Vinter alltid, alle på ski.’ Moderate krefter argumenterer forsåvidt fornuftig mot slike krav. Forventningene er uoppnåelige, for det første. Naturen gjør som naturen vil, og naturen skifter. Likeens er folk forskjellig, og mens noen elsker ski - elsker andre tørre krøttstier, varm lyng og luftige topper.

Æsj, sier plankekjørerne. De ser fotturfolket og rynker på nesen av løsslupne vaner. De ser gnagsår og myggstikk og tjuvfiske - farer og ulykke, og de kan ikke med god samvittighet la det stå uimotsagt. Så de tar media fatt og preker sin lære. ‘Folk uten ski tar over! Hva med barna’, sier de, ‘hva med de solbrente barna? Nei, hold dem inne i skyggen og vent på ren snø.’

Men flere ting i livet er vakkert - som når man kommer over tregrensa i Nord-Troms og fjellet ligger lavt og lilla. Vakkert, men tungt tjent. Sakori, hvor det brenner i rumpa de første turene. Svetten sildre og mygga bit inni skogen, og fra mørke sprekker i berget høres trollrop: ‘Vinter alltid, alle på ski!’ Motbakken stiger foran øynene og du griper etter tauet for å berge fotfestet, men handa stilner i lufta - er det trygt? Er det trygt å gå videre, når så mange ikke vil se deg der?

Kjære humlesusere og grensebrytere,

kjære homofile, lesbiske, transpersoner, ikke-binære og interkjønn,

kjære panseksuelle, kinkister og fetisjister,

skeive av alle slag:

I år igjen har en liten gruppe lykkes med å fortelle oss at de ikke vil vite av sånne homo-greier. Vi har hørt det før, men det må sies at årets innslag var usedvanlig banalt. Ledere i KrF sa, hold dere fast, at skolen skal være verdinøytral. Milde himmel, legg dette til minne for neste gang offentligheten diskuterer skolegudstjenester.

Vi i Nord-Troms Pride håper likevel at alle får en fin Pride-måned, og at mange med oss feirer årets 50-årsmarking for avkriminaliseringen av homofili i Norge. To år med korona-restriksjoner har vært hard kost for foreninger og organisasjoner, også for oss. Det blir desverre ingen stor parade i år, men vi jobber videre. Hold et lite øye åpent utover året så vi lover å gjøre oss synlig.

Vårt mål er å sikre tauet for alle som sliter seg opp skoggrensa med hjerte satt på fri utsikt og sol i panna. Dere er ikke alene, dere er ønsket. Nord-Troms Pride - Kjærlighet. Rakkhaus. Ráhkisvuohta. - er for at alle skal kunne gledes over hjemplassen sin, og være stolt og trygg i eget kjønn og seksualitet.

Kjære bakkeløpere og blomsterbarn, nyt våren og happy Pride.

Hilsen styret i Nord-Troms Pride