I budsjettforliket ble SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet enige om å øke avsetningen til Kulturrådets innkjøpsordninger for sakprosa med 10 millioner kroner. Dette er noe vi i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) bejubler og har kjempet for i flere år, og denne seieren deler vi gjerne med resten av befolkningen.

Det er to hovedgrunner til at satsingen på sakprosa er så viktig for oss alle. For det første fordi pengene gjør det mulig for flere forfattere som skriver slike bøker, og forlagene deres, å arbeide for å utvikle demokratiet vårt. Ytringsfrihetskommisjonen slo tidligere i høst fast at «sakprosaen har en særlig oppgave i å bidra til en opplyst og undersøkende offentlig samtale». (NOU 2022:9) To aktuelle sakprosabøker skrevet av forfatteren Bjørn Olav Jahr, kan stå som eksempler på hvordan denne oppgaven ivaretas.

Flere medier har tatt selvkritikk på sin rolle i dekningen av henholdsvis Baneheia-saken og Birgitte-saken. Aftenpostens nyhetsredaktør skrev for eksempel tidligere i høst at hun er usikker på om hun ville sagt ja, hvis en journalist ba om å få et år til å gå inn i Baneheia-saken fordi han eller hun trodde Viggo Kristiansen var uskyldig dømt.

Men der journalistikken sviktet, brukte Jahr sakprosaen til å ta ansvar, slik han også gjorde da han gikk politiets svært mangelfulle etterforskning etter drapet på Birgitte Tengs nøye etter i sømmene. Gjennom analytisk og langsomt kildearbeid, med tid til å reflektere og skrive seg fram til sine konklusjoner, endte Jahr gjennom sine bøker opp med å endre to av Norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.

Dette viser at når myndighetene skal følge pålegget i Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf om å legge til rette for en åpen og opplyst samtale, må de sørge for at vi har en sterk offentlighet der ulike ytringsformer utfyller hverandre, i aviser, kringkasting, tidsskrift og bøker.

For det andre viser sakprosastyrkingen at politikerne også har lyttet til oppfordringen fra ytringsfrihetskommisjonen om at «ordninger som sikrer at mer tilgjengelig sakprosa blir tilgjengelig for flere vil være et bidrag til en mer mangfoldig og opplyst offentlighet». Innkjøpsordningen er svært effektiv og formålstjenlig litteraturpolitikk, fordi den på en og samme tid sørger for økonomisk støtte til forfatter og forlag og gir befolkningen fri tilgang på bøker gjennom folkebibliotekene.

Bibliotekene er et kommunalt ansvar, men gjennom innkjøpsordningene bidrar også staten til å styrke den kanskje viktigste institusjonen i alle lokalsamfunn. En undersøkelse NFFO gjennomførte for en stund tilbake, viste at mange bibliotek i små kommuner selv ikke hadde råd til å kjøpe inn sentrale sakprosabøker som Kulturrådet av budsjettmessige årsaker ikke hadde mulighet til å tilby dem.

Når statsbudsjettet fra og med neste år nå gir Kulturrådet rom til å sende ut rundt 35-40 flere sakprosatitler enn i dag, vil dette sørge for at folk på Utsira og i Lyngen får tilgang på den samme kunnskapsbaserte litteraturen som lånere i Oslo og Bergen. Ved at bøkene blir tilgjengelige, vil stadig nye temaer kunne formidles også på andre måter i bibliotekene, slik at de kan oppfylle sitt formål om å være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt i hver kommune over hele landet.