Gå til sidens hovedinnhold

En Oslo-modell for å styre Norge, er utenkelig

Det er kode rød for ansvarlighet i norsk politikk.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klima har landet som en rakett inn i den norske valgkampen. Det har gitt oppdrift for småpartier som har fått såkalt «eierskap» til saken. En måling i Aftenposten denne uka viser nå flertall for Ap, SV, MDG og Rødt.

De to siste partiene går - med noe ulik tilnærming - i bresjen for kompromissløse, uforsonlige og utopiske klimatiltak i Norge. Løsninger som ikke er utformet for å samle og forene norske velgere på tvers av geografi og tilhørighet.

Fokuset i valgkampen har skiftet brått de siste to ukene. Fra utjevning av forskjeller og distriktspolitikk, til spørsmål om klima og stans i oljeleting som det altoverskyggende.

Samtidig avslører det som nå skjer, den voksende kløften mellom ansvarlig politikk og lettvint, slagordpreget politikk.

Det er åpenbart at Norge de kommende årene står foran et veiskille med behov for en langsom og godt styrt transformasjon av vår økonomi. Det grønne skiftet må bygges på ryggen til dagens industrielle miljøer for å sikre sammenheng mellom økonomi og økologi.

Sannsynligvis kan mange av eksperimentene og den radikale politikken det nå tas til orde for, føre til at Norge blir et klassedelt samfunn, der by og bygd, fattige og rike, glir fra hverandre for alltid.

Vi har dessverre sett mange nok eksempler i Vesten på hva som kan skje med samfunn som skiller lag på en slik måte. Det ender sjeldent godt.

Derfor er det så mye som står på spill nå. Samtidig vet vi at jordet og finstemt politikk, basert på pragmatisme og dialog mellom industri, næringsliv og politikk, kan føre til at Norge lander på beina og kommer styrket ut av omstillingen.

Tradisjonelt har løsningene i norsk politikk ligget i pendelen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Ofte er det kompromisser som tilbyr velgerne det nest beste, men som samtidig garanterer trygg styring. Dessverre er det lite i det pågående ordskiftet som tyder på at vi er på vei dit nå. Ansvarlige stemmer drives fra skanse til skanse.

I Norge er det ofte mye snakk om motkulturene våre som basis for politikkutforming. Vestlandet har sin egen motkultur, mens Nord-Norge, Innlandet og Trøndelag har sine egne varianter basert på ulike tradisjoner. I sum har disse motkreftene vært den sterkeste understrømmen i norsk politikk.

Sakte men sikkert har det gått opp for mange at det kanskje forholder seg motsatt. I virkeligheten er det de to valgkretsene Oslo og Akershus som utgjør den reelle motkulturen i Norge.

Ikke bare skiller velgernes preferanser seg tydelig fra resten av landet. I tillegg jages det frem et spekter av løsninger på komplekse samfunnsutfordringer som virker fremmedgjørende, ja skremmende, på det øvrige Norge. Alt er drevet frem av en selvrefererende hovedstadoffentlighet som balanserer hårfint mellom rapportering og aktivisme. Mye av blikket for den verdiskapende bærekraften rundt omkring i landet, ser forlengst ut til å ha gått tapt.

For i disse miljøene finner vi et verdidrevet fellesskap som ser ut til å skyve de fleste sammenhenger i bakgrunnen. For eksempel at klimapolitikk henger nøye sammen med både ulikhet og sentralisering. Altså det man diskuterte før FNs siste klimarapport ble lagt frem.

Men i den norske klimadebatten vandrer det en stor elefant rundt i rommet: Vi vet så inderlig godt at vi bor i lille Norge, at vi er få mennesker og våre utslipp er helt uvesentlige i den globale sammenheng. Om vi kutter vår oljeproduksjon, forbyr fossile biler fra 2025, øker strømprisen til det mangedobbelte slik at det ruinerer lønnsmottakere, og pålegger industrien alle mulige knalltøffe tiltak for å unngå dommedag - så vil dette ikke bety noe som helst for det globale klimaet, i alle fall ikke når nasjoner i Europa går i motsatt retning sammen med gigantene Kina og India.

Ja, vi kan faktisk legge hele det moderne Norge øde, uten at det har synlig global effekt på klimautslippene. Den eneste sikre effekten vi vet at dette vil ha er å frata oss selv vårt kraftigste våpen i kampen for å redde kloden vår: Norges økonomiske kraft. Penger. Våre inntekter. Paradokset er åpenbart: Det kompromissløse MDG og de andre moral- og verdidrevne partiene kan i verste fall komme til å utgjøre en like stor klimafare som klimafornekterne gjør.

Ikke bare fordi de fører politikk det er helt umulig å samle bred oppslutning om i landet vårt. Men også fordi det på sikt kan være fare for at folk og velgere flykter over til ekstreme høyrekrefter som fornekter klimakrisen totalt, som gir blaffen i ethvert tiltak, og vil være sårbare for det autoritære og illiberale. Da er vi verre stilt. Et annet scenario er at det ender med at vi nordmenn, som følge av våre brutale og selvpålagte klimatiltak, sitter igjen med store befolkningsgrupper som forblir lutfattige, i et samfunn der vi ikke lengre kan finansiere velferd.

Da bor vi et land der vi heller ikke har økonomi til å hjelpe klimaflyktningene. Og ikke har økonomi for å håndtere effekten av klimaendringer. Så lenge man mener at det er bedre at vi nordmenn framstår som moralske ledestjerner på den internasjonale klimahimmelen enn at vi bidrar på måter der det virkelig monner - så risikerer vi at den norske varianten av klimapolitikk får motsatt effekt av hva vi ønsker.

For å kunne gjøre det riktige, må man ha ansvarlig politikk som samler store grupper i en bred koalisjon. Og vi vet at det ikke er flertall i Norge for de endimensjonale løsningene som for øyeblikket drives frem av NRK og alle de andre Oslo-baserte mediene.

Slik de politiske vindene blåser nå, er spørsmålet om ikke de største styringspartiene i Norge burde ta opp tråden etter valget, og snakke alvor sammen. Et Norge med et svekket Arbeiderparti som skal styre landet med de radikale hovedstadsmiljøene på ryggen, er ingen god medisin for den norske samfunnskroppen.

Aldri før har Norge hatt et større behov for ansvarlighet. Klimapolitikken kan naturligvis ikke utformes uten konflikt. Men den kan utformes med klokskap som gir minst mulig konflikt.

Derfor bør en Oslo-modell for å styre Norge, med en regjering utgått av Arbeiderpartiet, SV og MDG, prisgitt støtte fra Rødt, være utenkelig for Norge.

Vi så allerede før sommeren at en slik modell ikke er bærekraftig i Oslo. Det vil den heller ikke være i Norge.

Kommentarer til denne saken