Fritt Ord delte ut sin honnørpris på torsdag. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik kom med gode ord om prisvinneren Ella Marie Hætta Isaksens modige aktivisme, og hennes sjeldne evne til å sette dagsorden.

Rossavik minnet også om at ikke alle samer er enige med Fosen-aksjonistene. Debatten har avdekket motsetninger i det samiske samfunn. Alt dette har lenge vært kjent i Nord-Norge, nå vet hele landet det.

Prisvinneren gikk selv på talerstolen i ytringsfrihetens parnass i Norge med kraftige påstander som vekker oppsikt. For eksempel at forskjellen mellom legitime motstemmer og rasisme er visket ut i norske medier.

Hætta Isaksen refset “faste spaltister og redaktører” som “skyter fra hofta”, deretter la hun til at de som må ta støyten for grumset media sveiper opp, “er samiske barn i skolegården”.

Mobbing av samiske barn er uakseptabelt, uansett hvor og hvorfor det skjer, bare så det er sagt.

Men mer konkret enn dette var ikke Hætta Isaksen. Så foreløpig vet vi ikke hvem i mediene hun mener fortjener å bli knyttet så direkte til rasisme.

Det er tydelig at årets vinner av Fritt Ords honnørpris mener Fosen-saken ikke har blitt dekket med de rette innfallsvinklene.

Det skurrer kanskje litt for noen. Husker jeg feil, eller var det ikke Hætta Isaksen selv som fikk fri tilgang til mikrofonene, dag etter dag? Og - uten å bli møtt med kontrollspørsmål - hevdet at 100 prosent av Sapmi er kolonisert av Staten Norge?

Hun gjorde i sin tale hos Fritt Ord et poeng av at mediene slipper til enkelte som mener samer ikke er urfolk. At det er belastende å se dette på trykk, er forståelig. Å mene at samer ikke er et urfolk er både uelegant og latterlig, men det er jo ikke ulovlig. Og trygt innenfor rammene av den ytringsfriheten Fritt Ord skal forsvare.

Påstanden fra Hætta Isaksen om ubalanserte, ja nærmest anti-samiske norske medier i Fosen-saken, virker konstruerte.

Aksjonistene ble tvert imot møtt med velvilje, forståelse og sympati. Hvis selv de ytterst få kritiske spørsmålene som ble stilt er for mye, må man jo spørre seg hva som er akseptabelt.

For i sin takketale etterlyste hun det som lett kan oppfattes som et ønske om et mer innskrenket ytringsrom, i saker som angår samer.

Ved å følge hennes oppskrift, oppstår en risiko for at mediene “muter” ytringer. Da kan det bli mindre mangfold og mer selvsensur. Derfra er veien kort til ensretting. De som taper aller mest på en innkapsling, vil bli samene selv.

Hætta Isaksen er selvfølgelig fri til å fremme sine meninger akkurat slik hun foretrekker å gjøre det. Det som kan fremstå som et aldri så lite paradoks, er at dette budskapet kom som takketale hos Fritt Ord.

Det er forståelig at Fritt Ord har forsøkt å ri på en stemningsbølge. Og at de, med rette, har latt seg begeistre av et et ungt og engasjert menneske. En person som har vist stort mot ved å heve stemmen og utfordre makten.

Men Ella Marie Hætta Isaksen er selv et menneske med stor innflytelse. Hun er retorisk begavet og hun former holdninger blant unge mennesker i hele landet, ikke bare i de samiske miljøene.

Styret i Fritt Ord klappet høflig under mikrofonstativene, når prisvinneren lånte autoritet hos institusjonen til å forsøke å viske ut forskjellene mellom meningsmotstand og rasisme.

Det er ikke helt uproblematisk. For selv om Hætta Isaksens engasjement er prisverdig, må også hun akseptere at sikkerhetsventilen i et demokratisk samfunn faktisk er en bred, tolerant og tidvis også plagsom debatt.

I den grad norsk presse har gjort noe galt i Fosen-saken, er det at man oppdaget ulmebrannene for seint.

Men hvis man stenger ytringsrom og krever en offentlighet blottet for ubehag, ender man opp med mer harme og mer farlig utenforskap.

Man skulle tro at et særlig ansvar for å målbære dette perspektivet hviler på den som får en pris for fritt ordskifte, en pris som henger høyt.

Men med det samiske er det en lengre vei inn til kjernen av realitetsdebatter. Det er alltid flere porter med forventet velvilje, påtatt ydmykhet og frykt for konflikter når man snakker om samiske saker. Eller skriver om dem.

Og de som ikke følger denne dreieboka, må som oftest regne med å bli pisket offentlig. Det nye nå er at det også skjer fra talerstolen hos selveste Fritt Ord.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.