Gå til sidens hovedinnhold

En ødeleggende taushet mellom Oslo og Nord-Norge

Denne våren avgjør hvordan landsdelen skal utvikles de neste 20-30 årene.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er nå inne i det andre året med lammelse av normal kontakt mellom de styrende og de styrte. En utmattet statsminister og resten av regjeringen går på autopilot, mens opposisjonen på tilskuerbenk ikke kan oppfylle sin viktigste rolle, nemlig å legge frem troverdige alternativer.

Man må være blind som ikke ser at korona-epidemien nå preger et normalt demokratisk folkestyre. Det lar seg ikke gjøre å lede et land som Norge basert på Microsofts Teams møteteknologier for datamaskiner.

Det er bare å registrere at regjeringen med sine oljesmurte milliarder bevilget 13 millioner kroner i kompensasjon til en gitarspillende eks-rørlegger fra Bergen for hans tapte julekonserter, av dette 8 mill kroner til honorarer.

Mens nødropet fra den vitale fiskerinæringen i Nord-Norge om lov til å bruke utenlandsk sterkt ettertraktet arbeidskraft ble blankt avvist. I stedet ble det anvist at man kunne ansette ledige særlig fra en hardt rammet utelivsbransje, ikke minst i Oslo. Som om det ikke trenges annen kompetanse enn å tappe øl for det å behandle verdifull sjømat.

Alt mens oljemilliardene samler seg opp som innskudd i sentrale banker og som vil utløse et privatkonsum av ukjente dimensjoner så snart epidemien erklæres for overstått. Det er en situasjon som minst av alt er til fordel for klimautviklingen. Men slike hensyn er overhodet ikke vurdert. Krisemilliardene deles ut uten noen plan for fremtiden, kun for dagen i dag.

Det virkelig ille i dagens situasjon er den fullstendige tausheten fra regjeringen og nesten alle i opposisjonen (med unntak av SPs Trygve Slagsvold Veum) til det som opptar oss i denne landsdelen. Sentrale politikere i posisjon og opposisjon velger å overse oss, samme hvilken sak vi tar opp.

Nå er det selvsagt ikke slik at vi har krav på at politikere alltid skal svare oss, heller ikke i noe så sentralt som klimameldingen og dens konsekvenser for Nord-Norge. Eller om Nord-Norgebanens avgjørende betydning for landsdelens fremtid, og for så vidt nasjonens økonomiske utvikling.

Men da må statsminister Erna Solberg, klimaminister Sveinung Rotevatn, samferdsels-minister Knut Arild Hareide og alle de andre være klar over sitt ansvar for en avgrunn som nå uhyggelig raskt utvikler seg mellom «oss» og «dem».

Enhver med det minste kjennskap til statsvitenskap vet hva som ligger i det viktige begrepet «demokratisk legitimitet», eller «det folkelige mandat». Legitimitet er grunnlaget for autoritet slik at de styrende gis rett til å utøve makt overfor de styrte.

Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp.

Klimameldingen er et bevis på nettopp dette. Den kan lett føre til et ødeleggende havari for regjeringen – eller som politisk redaktør Skjalg Fjellheim med full dekning påpeker, at det ikke er mulig å gjennomføre en klimastrategi som legger det meste av Nord-Norge i økonomisk ruin.

Det er helt fantastisk å registrere at sentrale AP-ledere som Espen Barth Eide avfeier dette som «populisme» av verste slag. Av alle Barth Eide – han var som forsvarsminister i 2011-2012 og utenriksminister i 2012-2013 og en av de hovedansvarlige for nedbyggingen av forsvaret i Nord-Norge. Vi vet alle hva dette innebar for den demokratiske legitimitet og myndighetenes svekkede posisjon i Nord-Norge.

Hva skal skje nå? Kanskje kan vi akkurat i dagens situasjon være enige om at det er en stor fordel for oss at Finnmark og Troms både administrativt og politisk er et felles fylke som har klart å stable på beina både folkestyrt og administrativ ledelse som i dagens situasjon gjør det lettere å samle oss om våre legitime krav.

Vi skal være varsomme med å sammenlikne dagen i dag med tidligere tider. Men selv folk med begrensede kunnskaper om nordnorsk historie vet at Finnmarks fylkesmann i aprildagene 1940, Hans Gabrielsen, sammen med general Carl Gustav Fleischer, fylte det tomrom som det nasjonale sammenbrudd i sør skapte. De var dømt til å handle i en ekstrem krisetid og skapte med det sin egen «legitimitet» i en landsdel i nød.

Og nå savner vi et samlet Nord-Norge. Denne våren avgjør hvordan landsdelen skal utvikles de neste 20-30 årene. Den 19. mars legger således samferdselsminister Knut Arild Hareide frem sitt forslag til Nasjonal Transportplan for 2022-2033. Denne skal sluttbehandles av Stortinget ca. 15. juni.

Klimameldingen skal behandles av Stortinget denne våren, og med det låses nordnorsk samfunnsutvikling for en meget lang fremtid.

Begge disse enorme saksområdene har en ting felles, og det er at byggingen av Nord-Norgebanen er den eneste troverdige løsning både for klima og for transporten.

Vi er helt avhengig av at tilliten til vårt folkestyre ikke rives ned – og nå er det våre regionale politiske ledere vi må stole på. Legg opp til politiske prosesser med maksimal dialog. Tausheten fra Oslo er en strategi uten bærekraft.

Kommentarer til denne saken