Sissel Evensen fra Narvik har kronisk syke barn som må behandles på UNN i Tromsø. I en sak i NRK Troms og Finnmark forteller hun at de høye hotellprisene i Tromsø gjør hun må vurdere om hun har råd til at barna skal få den behandlingen de trenger.

Dette er sjokkerende lesning i Norge i 2023.

Hele grunnen til at vi har bygget opp velferdsstaten er for at foreldre skal slippe å ta slike valg.

Uansett hvor folk bor og hva de har på konto så skal barna deres, og de selv, ha likeverdig rett til behandling.

Pasientreiser dekker overnattingen med 655 kroner per person per natt. Ifølge Evensen har hun fått oppgitt en pris på 1900 kroner for en natt på pasienthotellet i Tromsø for seg selv og ett av barna.

Er man innlagt på sykehuset, eller er pårørende til barn under 18 år som er innlagt på sykehuset, er oppholdet gratis. Men er man i Tromsø for det meste av poliklinisk dagbehandling, må man betale. Noe får man da dekket av Pasientreiser, men ikke alt.

Og alle kostnader man har med slike reiser må man også først legge ut for selv. For så å søke om å få tilbakebetalt penger fra Pasientreiser. Det kan ta opp til 22 dager før man får pengene.

For familien Evensen er det en vanskelig balanse, kan familiemoren fortelle. Dette er prioriteringer ingen foreldre vil gjøre.

Man kan si at dette er en enkeltstående historie. At Evensens sak kan løses via andre tilskudd, sosial stønad og lignende.

Men deT er tydelig at de høye hotellprisene i Tromsø truer byens rolle som tilrettelegger for tilstrekkelig helsetilbud, gode utdanningsløp og kompetanseutvikling i store deler av Nord-Norge.

Nordlys skriver om tømrer Audun Solvoll (28) bor i Lavangen og jobber der, mens han går på desentralisert teknisk fagskole i Tromsø. Han må møte på fem ukeslange samlinger i byen, der han må betale for overnatting og mat selv. I tillegg mister han ei uke med lønn. Denne uka fant han ingen rimelig overnatting - prisene han fikk på fem dagers opphold var så avskrekkende at han valgte bort utdanning.

Det er alvorlig.

I skrivende stund koster et rom på sykehushotellet 2 645 kr for to reisende. Det er syke priser der, som det er i Tromsø ellers. Solvoll som kunne finne seg husrom til fire-fem tusenlapper tidligere, hadde måttet punge ut med 12000 kroner for opphold nå.

Og prisene gjør store hopp fra uke til uke.

Den enorme prisstigninga er et sykdomstegn i markedet.

For et marked som kun reguleres av algoritmenes logikk, vil til slutt fortære seg selv.

På den ene siden er de høye prisene et tegn på Tromsøs attraktivitet blant besøkende. På den andre er det et et symptom på at Tromsø er i ferd med å havne på glattisen i sin viktige rolle i det nordnorske samfunnet.

Vår vakre by er mer enn et fantastisk flott reisemål. Tromsø skal og bør være den viktigste tjenesteyteren for omlandet.

Nå må en politisk oppvåkning til. Håndverkerlærlinger fra store deler av distriktet har ikke råd å komme til byen for å ta fagbrev fordi det er så dyrt å bo på hotell. Viktige konferanser der man driver på med vesentlig kunnskapsutveksling blir for dyre å arrangere.

Pårørende til syke folk får ikke fulgt dem opp.

Kulturarrangement vil lide når langtidsavtaler med hotellene går ut.

Hotelleierne mener at mye kan løses med flere hotellbygg. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er begrenset hvor mange hoteller man kan pakke inn i Tromsø sentrum før det blir riktig så utrivelig for folk i denne byen.

Og det er å bygge hotell tar tid. Vi har et prekært behov for noen nødløsninger, men da bør nødvendigvis politikere i kommunen og fylkeskommunen se de røde flaggene.

Vi har knapt noe politisk debatt av betydning om dette problemet. Det er forstemmende.

Høye hotellpriser er mer enn en positiv økonomisk utvikling. for byen

For så klart er det fantastisk at reiselivsnæringa går så det griner. Men vi må stadig minne oss selv på at vi er mer enn underholdning for nordlyshungrige besøkende.

Landsdelen skal ha like gode helsetjenester som andre regioner. Landsdelen fortjener å ha kunnskapsutvikling og kompetansebygging. Landsdelen er tjent med at dette forankres i Tromsø.

Tromsø by har en nøkkelrolle som en viktig samfunnsbygger for hele Nord-Norge. Det har smittet over på vår identitet som by - at vi er her for å tjene andre.

Vi må derfor se på aller største alvor at Tromsø nå har blitt en luksus som folk i vårt omland ikke har råd til.