Det er ikke hverdagskost det som står å lese i en spalte hos iTromsø denne helgen. Direktør Stein Gunnar Bondevik i Troms Kraft, det offentlig eide kraftselskapet med base i Tromsø, har med stort patos rykket ut mot statlige særordninger som kommer folk i nord til gode. Herunder at nordlendingene tilgodeses med lavere avgifter på elektrisk strøm.

I passasjen der direktøren nevner el-avgiften skriver han «Hvor lenge skal vi fortsette å nedverdige oss selv på dette viset? Jeg kan ikke fordra tanken på at denne landsdelen som jeg bor i, og holder så høyt, har så liten tro på seg selv at vi tilbyr folk penger for å bo her. Subsidier og unntak, spesialordninger og krykker, det er den samme gamle historien, den samme elendigheta.»

Dette er en av de gangene man må gni seg i øynene. Direktøren for samfunnskontakt i et mektig nordnorsk kraftselskap raljerer over momsfritaket på strøm i Nord-Norge, en særordning som har gitt lavere pris på elektrisitet i landsdelen vår. Han gir inntrykk av å være personlig krenket av et tverrpolitisk bestemt tiltak, som utjevner leveomkostninger mellom landsdelene.

Det er selvsagt tillatt å ytre hva man vil, også når man er direktør i Troms Kraft. Men kundene fortjener å vite hva slags budskap Bondevik målbærer i sin myndighetskontakt, både her nord og i hovedstaden.

Vi kan jo tenke oss hvilket rabalder det hadde utløst om en informasjonssjef ved Hålogaland Teater hadde forlangt høyere priser på teaterbilletter, fordi det er galt at samfunnet subsidierer kulturopplevelser i nord. Eller at sjefen for Tine Meierier i Tana rykket ut med leserinnlegg med krav om å fjerne alle landbrukssubsidier i Nord-Norge slik at finnmarkingene må betale mer for melk og kjøtt.

Bondevik ser ut til å ta avstand fra all type statlige, personrettede virkemidler i Nord-Norge. Det er selvfølgelig lett å være godt gasjert direktør med millionlønn, og hovere over småfolk i Kjøllefjord og Lyngen som bryr seg om et par tusenlapper ekstra å rutte med hver måned.

Men Bondevik kunne like gjerne brukt en kontrafaktisk metode og spurt, hvordan ville Nord-Norge sett ut uten disse virkemidlene? Hvis de nåværende tiltakene ikke fungerer optimalt, sier det ikke først og fremst noe om omfanget på utfordringene, ikke at virkemidlene i seg selv er feilslåtte?

Og mener han at det regjeringsoppnevnte utvalget professor Victor Normann ledet på vegne av en rekke kompetente mennesker, som i fjor høst pekte nettopp på målrettede tiltak siktet inn på unge mennesker som en del av medisinen i nord, tar helt feil?

Også i lys av at han er aktiv i Arbeiderpartiet, og for to år siden ønsket å bli partiets ordførerkandidat i Tromsø, er det et interessant budskap Bondevik fremmer. I en tid der mange arbeider for å overbevise Ap-ledelsen om at det trengs radikal politikk for å snu den dramatiske flyttestrømmen fra Nord-Norge, og få mennesker til å flytte hit, serverer en av partiets profiler i Tromsø det som minner mest om ideologisk liberalisme.

Det er jo dette vi har hørt fra høyresiden i Oslo i tiår etter tiår. At Nord-Norge er en region der fraflytting verken skyldes mangel på infrastruktur eller virkemidler, men at vi som bor her er utstyrt med for dårlig selvtillit og liten tro på oss selv. Det er en forklaring på tilstanden i Nord-Norge som tradisjonelt ikke har kommet verken fra sosialdemokrater eller ledelsen i selskaper som er bygd opp av fellesskapet.

Vi får håpe at det bare er som privatpersoner at ledelsen i Troms Kraft mener folk i nord bør slutte og sutre, og heller betale mer for energien vi kjøper fra selskapet.