Da Nils Arne Eggen var på høyden av sin karriere var Rosenborg ranket som det sjette beste fotballaget i verden. Ta en stille stund og tenk over det.

Dette var i 1999. Foran seg på listen fant man kun Manchester United, Barcelona, Bayern München, Lazio og Juventus.

Slik ble Eggen selve Gudfaren i norsk fotball, en mektig mann som også utviklet sterke bånd til Nord-Norge. Han så ofte nordover for å foredle de beste spillerne i sin generasjon. Eggen visste at de virkelige verdiene skapes i distrikts-Norge, også i idretten.

Etter hvert måtte han betale ganske dyrt for dette. Da han i 1997 hentet målscoreren Sigurd Rushfeldt fra Tromsø, kostet det RBK hele 7,1 millioner kroner, et enormt beløp for 25 år siden, og ny norsk overgangsrekord.

Hver gang Eggen møtte styrelederen Gunnar Wilhelmsen i Tromsø IL de neste årene, pleide han å vrenge bukselommene: - Gunnar, vi har itj no meir pæng no.

Selv jobbet jeg for en riksavis i nord og dekket TIL sine hjemmekamper utover 1990-tallet. Eggen var blid som ei lerke når RBK vant. Han kunne skru på sjarmen, slå latterdøra opp eller briljere med sitater fra verdenslitteraturen.

Men så var det tordenskrallene inne fra den gamle bortegarderoben på Alfheim når RBK hadde tapt. Notatblokken skalv i hendene når vi listet oss inn for å intervjue Eggen; i dårlig lune og med dugg på brilleglassene. Han kunne lekse opp til bladfykene som få andre. Han likte forresten ikke båndopptakere. Da kom lektoren i ham fram. Han kunne spørre strengt om vi ikke hadde lært håndskrift på skolen.

TIL hadde et godt tak på RBK på Alfheim der supporterne kom under huden på ham. Den harde kjernen hadde det moro med å fyre opp temperamentet. De visste at målet alltid var innen rekkevidde; at Eggen ville komme som en rakett rundt trenerbenken med sigaretten i hånda for å skjelle dem ut.

Eggen ble lei av sjikanen fra tribunene og rykket ut i mediene for å be tromsøværingene skjerpe seg. -Jeg finner meg ikke i å bli kalt vulgariteter hver gang jeg reiser meg fra benken i Tromsø, sa han til Dagbladet.

Slikt var artig krydder i fotballens hverdag. I det store bildet var Eggen en intellektuell fotballmann av sjeldent format. Ingen i Norge gjør ham rangen stridig som den største profil i norsk fotball noensinne.

Livsverket hans har en internasjonal forgreining, det var den nederlandske trenerlegenden Rinus Michels han strakk seg etter. Michels store årganger med totalfotball på 1970-tallet formet Eggens grunnsyn; hurtig spill i lengderetningen og samtidige bevegelser i forkant av neste situasjon.

Den geniale fotballtrenerens praksis på den grønne matta ble kombinert med hans allmenne samfunnssyn; Eggen slo langpasninger mellom Lerkendal og norsk hverdagsliv utenfor stadion. Han bygde en fotballklubb i Trondheim opp fra grunnen, grunnmuren var et rotfestet verdisyn fra hans eget indre liv, en mosaikk med fellesskap og samhold ned til minste detalj. Eggen var den som uke etter uke minnet oss om verdiene fra den norske kulturarven og arbeiderbevegelsen. Ingen individer kan fungere optimalt uten samhandling i et kollektiv.

Nå er Nils Arne Eggen borte, men han blir alltid husket, han har skrevet navnet sitt inn med gullskrift på den norske samfunnsveggen.

Han var antitesen til dagens fotballkultur, som har fått så mange av oss til å miste appetitten. Hver gang Manchester Citys arabiske fotballsjeiker entrer banen, står det klart at fotball uten sjel og dybde ikke har noen verdi. Den kan ikke bare måles i penger, å vinne titler er ikke det samme som å vinne hjerter og bli elsket.

Nils Arne Eggen ble født i 1941, i skyggen av en verdenskrig, samme år som Alex Ferguson, sin skotske kollega. Begge var sosialdemokrater som bygde hvert sitt imperium på hver sin side av Nordsjøen, et i Trondheim og et i Manchester. Deres bakgrunn og kompass gjennom tilværelsen var ikke veldig ulik. Vinnerkulturen de lærte videre til omgivelsene, hadde den samme kjernen.

Og det som har skjedd etter at disse to kjempene forlot sine byggverk, har også mange urovekkende likhetstrekk. Begge klubbene har mistet seg selv fordi arven etter byggherrene ble dårlig forvaltet, eller ikke forvaltet i det hele tatt.

Hele Norge skal være stolte over å ha fostret et ruvende menneske som Nils Arne Eggen. Han ga oss ikke bare gylne og flyktige øyeblikk på banen, han ble en legende som formet fotballen og hele samfunnet.

Vi lyser fred over hans minne.