Irene Larsen: Der det gror skierri
Orkana, 2021

I Irene Larsens roman, Der det gror skerri, møter vi Yrja, oppvokst i ei sjøsamisk bygd i Nord-Troms. Etter 20 år med studier og jobb i Tromsø har hun vendt tilbake til hjembygda som leder for en sjøsamisk kulturfestival.

Yrja har selv opplevd fortrengninga av den sjøsamiske kulturen. Hennes far kom fra en samisk familie, og hennes mor skammet seg over at han var av «lappslekt». Hans onkler kunne ikke snakke «ordentlig» norsk, og hun ville helst ikke ha dem på besøk.

Fornorsking

Fornorskinga i etterkrigstida fjerna ikke bare språket, men også andre tegn på samisk identitet: Yrja og hennes skolevenninner ble ikke konfirmert i samekofter, men i nordlandsbunader. På stueveggene hang reproduksjoner av sørnorsk nasjonalromantikk som Brudeferden i Hardanger. Språklig overlevde den sjøsamiske kulturen bare i stedsnavn og enkelte uttrykk, f. eks. skierri som Yrjas far pleide å kalle dvergbjørka.

Den sjøsamiske kulturen har i noen grad overlevd i byggeskikken og i den lokale navneskikken: Vi møter for eksempel en mann som kalles Magne Per. Ellers i Norge ville man kalle ham Per Magne, men her har tradisjonen stokket om på ordene. I samme retning peker husenes sterke farger: «Mange av gjenreisingshusa er enno fargerike. Knallgule veggar med raude vindaugskarmar. Eller grøne veggar og oransje karmer. Ho har tatt vare på den knallgule fargen på sitt eige hus i rein trass».

Kanskje er det et element av trass også i Yrjas ganske utagerende livsstil?

I oppveksten ble Yrja av sin far kalt for en dojo, et viltert barn. Hun hadde problemer med å innordne seg i skolehverdagen, og i hennes voksne liv er det en stor rastløshet som preget henne, også mht. erotikk. Hun har bak seg en rekke forhold, det første da hun som 15-åring havnet i et flerårig forhold til en av sine lærere, en gift småbarnsfar. Som voksen framstår Yrja som en utradisjonell, iderik og interessant kvinne, med et forholdsvis høyt forbruk av både mannfolk og alkohol, en livsstil som i perioder må holdes oppe av antidepressiva og sovetabletter. Hennes litt eldre søster, som har havnet som ryddig og vellykket advokat i Bergen, er skeptisk til hennes livsstil. I en litt opphetet telefonsamtale med Yrja utbryter hun: «Det feilar deg noko. Det er eg sikker på».

Rastløshet

Leseren tror ikke nødvendigvis at det er noe som feiler Yrja, men man begynner etter hvert å lure på hva som kan være bakgrunnen for hennes urolige liv. I romanen streifer vi innom en rekke emner, dels om historiske forhold, som læstadianisme og evakueringa av Finnmark og Nord-Troms i 1944, dels om framtida for den sjøsamiske kulturen, og framtida for Nord-Norge når oljealderen er over.

Yrja kommer i kontakt med en deprimert pensjonist som hun husker som forståelsesfull vaktmester på barneskolen. Med ham har hun lange samtaler om noen mollstemte litterære tekster, Jobs bok og Dantes skildring av Helvete i Inferno. For sin egen del er Yrja opptatt av den gamle historia om italieneren Querini som sammen med resten av sitt mannskap drev i land på ei øy utafor Røst i Lofoten i 1432. Kanskje er det hennes egne erotiske havarier som får henne til å lure på hvordan Querini og hans menn klarte å bevare håpet og livsviljen selv om alt så håpløst ut.

Drittsekk

Boka åpner med et heftig møte mellom Yrja og hennes hemmelige elsker, den sjarmerende og selvsikre og pågående Isak, også han sjøsame, gift med den vakre og hyggelige Marit. Hans erotiske kapasitet er imponerende, og deres elskov skildres med en ublyg kjønnslig direkthet som får en mer puritansk leser til uvilkårlig å slå blikket ned. Den erotiske lidenskapen har imidlerid helt fra begynnelsen en undertone av aggressivitet, og leserens bange anelser viser seg å stemme: Isak viser seg å være akkurat så selvopptatt som vi fra begynnelsen av får inntrykk av, og til slutt er han nettopp så konfliktsky som han påstår han ikke er. Når hans kone oppdager hva som foregår, velger denne notoriske kvinnejegeren å spille rollen som offer: Han innbiller kona at det er Yrja som har ført ham ut i fristelse, og dermed blir han avslørt som en ganske ynkelig drittsekk.

Splittet barndom og en tapt kultur

Irene Larsen er en våken og godt orientert forfatter, med interessante koblinger til eldre litteratur. Det som sitter klarest igjen, og som beveger denne leseren mest, er bildet av Yrja som i sin rastløshet synes å bære med seg restene av en splittet barndom og en stor sorg over en nesten utvisket sjøsamisk kultur.

I bokas sluttkapittel er hun på reise til Røst, og dit vil man gjerne ha fulgt henne, men hun bestemmer seg for å stoppe i Bodø. Bodø er spennende nok, men aller helst ville man ha fulgt henne tilbake til heimplassen igjen, for leseren vil jo høre mer om denne rastløse kvinnen som ligger søvnløs i sitt knallgule gjenreisningshus, med Brudeferden i Hardanger på veggen i stua, med en gammel nordlandsbunad gjemt på mørkeloftet og med turløypa overgrodd av skerri. Her ligger det mange muligheter.