Gå til sidens hovedinnhold

En god nabo må våge å ha sin egen stemme

Spørsmålet er hvem som kan varme opp det iskalde forholdet til Russland.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sikkerhetspolitikk bør bli en sentral del av årets valgkamp.

Den ene grunnen handler om de dystre befolkningstallene i nord som ble lagt frem denne uka. Det er i nasjonens interesse at det bor 75.000 mennesker i Finnmark. Nå styrer de demografiske prosessene i grenseområdene mot sammenbrudd - dersom det ikke tas radikale grep fra norske myndigheter. En folketom region på grensen til Russland vil være et sjansespill for Norge.

Statlig myndighetsnærvær i Finnmark må, sammen med økt næringsaktivitet, bli en del av vår sikkerhetspolitikk. Man må ikke miste alvoret av syne; det handler om å hevde suverenitet og rettigheter til havressurser i nord.

Det handler også om virkemidler i distriktspolitikken. Den andre dimensjonen handler om den nye kalde krigen som er under utvikling i nord. Vi er vitne til hvordan to parter – Norge og Russland – i økende grad omtaler hverandre som en trussel. Man snakker ikke lengre til hverandre, mest om hverandre.

Vesten som fiende er «putinismens» omdreingspunkt i Russland. Og gradvis ser vi hvordan Norge mer og mer – sett fra Moskva - blir oppfattet som en spydspiss for anti-russisk retorikk.

Fra et russisk perspektiv har Norge, som NUPI-forsker Julie Wilhelmsen påpeker, gått fra å bli sett på som en pragmatisk nabo, til å bli fremstilt som et redskap for amerikansk aggresjon. Det blir neppe bedre av at Forsvarsdepartementet sender forsvarsminister Frank Bakke-Jensens talepunkter til godkjenning hos amerikanerne, slik Klassekampen kan avsløre torsdag.

For Norge er dette et dilemma. Det er forskjell på å akseptere legitime russiske sikkerhetsinteresser i nord, og å tukle med våre egne sikkerhetsgarantier. At vi har nederlendere og briter som trener på vårt territorium i nord er som det skal være, det er en del av vår forsikringsavtale gjennom NATO.

Det er også liten grunn til å miste nattesøvnen over at amerikanske bombefly lander på Ørlandet i Trøndelag. Eller at allierte ubåter anløper våre egne havner i nord.

For i ordskiftet om dette ser vi en klar tendens. Den er at mange er villige til å glemme hvilken aktivitet russerne selv driver med i nordområdene, og hvordan deres doktriner skyves lengre sørover i Norskehavet.

Ap-leder Jonas Gahr Støre har en historie om dette fra sin tid som utenriksminister. Det norske forsvaret kunne gjennom radarplot vise hvordan russerne faktisk simulerte angrep med missiler på Bodø.

Støre tok dette opp med sin russiske kollega Sergei Lavrov. Han pekte på at aktiviteten var et dårlig bidrag til lavspenning i nord. Og Støre tilføyde, at med slik russisk aktivitet blir det enklere å argumentere for at Norge må kjøpe inn en mengde nye jagerfly.

Det er en type beskjed som forholdet mellom Norge og Russland skal og bør tåle, dersom naboskapsrelasjonen er godt vedlikeholdt. Seinere skulle Lavrov og Støre bli enige om både delelinje i Barentshavet og grenseboerbevis for innbyggerne på norsk og russiske side av grensen.

Fra mitt ståsted i nord er min observasjon at denne relasjonen har blitt svekket de siste årene, under Solberg-regjeringen. Og der Norge har vært passive, har finnene hatt mye mer direkte kontakt med Russland.

Mange i nord spør nå om det ikke nettopp er Jonas Gahr Støre, med sin brede utenrikspolitiske erfaring, kunnskaper om Russland og langvarige engasjement for nordområdene, som vil kunne gi det iskalde naboskapet en ny giv etter et mulig regjeringsskifte til høsten.

Å normalisere vårt naboskapsforhold til Russland er ingen «quick-fix». Men det handler dypest sett om evnen til å ha to tanker i hodet samtidig. Når man klarer det, blir det lettere å opprettholde en balansegang der naboskapet tåler påkjenningen etter en alvorlig hendelse på Krim eller i Ukrainia.

Det å snakke med en nabo kan høres banalt ut. I virkeligheten er det et finstemt bidrag til å unngå at et fiendtlig narrativ biter seg fast. For eksempel er Norge og Russland kyststater med rettigheter og plikter. En positiv anerkjennelse av slike felles interesser, er bedre enn ingen kommunikasjon overhodet.

I Nord-Norge øker uroen over den oppadgående spiralen med militarisering av Arktis og gjensidig mistenkeliggjøring. Som igjen svekker muligheten for dialog.

Man skulle tro at regjeringen la vekt på å sørge for at befolkningen i nord vet at dette har høy prioritet. Det ville skape trygghet, og være en bekreftelse på at den tynne linjen mellom avskrekking og beroligelse blir ivaretatt.

Dessverre har det ikke skjedd.

Den norske geografien ligger fast, den er hugd i stein ved Varangerfjorden, og kan ikke endres. Derfor må det norske forholdet til Russland, slik Støre sier, være preget av et kaldt hode og et varmt hjerte.

Det betyr ikke at vi gir slipp på vår alliansetilknytning eller retten til å si fra om det vi mener er galt i Russland, brudd på rettsstatens prinsipper, folkeretten og enkeltmenneskers integritet.

Men vi kan ikke la stormaktsspillet utmanøvrere oss fullstendig. Norge taper hvis vi ikke samtidig våger å være vår egen stemme.


Kommentarer til denne saken