De to kvinnene, noen-og-tjue år, satt lenge i stillhet. Gruppen på om lag 25 personer reflekterte rundt læringsøvelsen – en simulert folkeavstemning som vi akkurat hadde gjennomført. Til slutt tok den ene kvinnen, Anastasia fra Krasnoyarsk, Russland, ordet. Hun forklarte at hun hadde vanskeligheter med å involvere seg noe særlig. At det rett og slett var vanskelig å relatere seg til de dynamikkene som utviklet seg knyttet til en slik folkeavstemning. Den andre kvinnen, Lena fra Svetlogorsk, Hviterussland, utbroderte årsaken som viste seg å gjelde for dem begge; De hadde aldri sett eller erfart et valg med alle disse mekanismene.

Det var under et opplæringskurs om demokratilæring for fem år siden, med deltakere fra en rekke land. Jeg, som kursleder fra Narviksenteret, gjennomførte en læringsøvelse som simulerte en folkeavstemning. Øvelsen bygget rundt en fiktiv fortelling om at sittende myndigheter på nostalgisk vis ønsket seg tilbake til sin fordums storhetstid.

Folkeavstemningen skulle ta stilling til hvorvidt en internasjonal skole skulle fratas charteret sitt for drift i kommunen. Hver deltaker i øvelsen vår ble tildelt en rolle, som politiker, valgobservatør, journalist, mediemogul, borger, lærer og elev ved skolen, og mer til. Scenariet ble satt, og deltakerne fristiltes deretter til å tolke sine roller gjennom valgkampanje og avstemning.

Det som fulgte var kreativt, berikende og variert. «Ja-gruppen» av våre rollespillende deltakere fremsatte påstander om landsforræderisk kosmopolitisme hos «nei-gruppen», hvilket ble besvart med mot-påstander om ekstrem nasjonalisme hos «ja-gruppen». Underveis var vi innom spørsmål om mangfold, økonomisk gagn, globalisering, verdier, og kulturkrig, for å nevne noen flere punkter. Debattert, rapportert, blogget om, demonstrert for og mot.

Dette er en form for erfaringsbasert læring. Denne tilnærmingen til læring består av at man er med på en erfaring, ekte eller iscenesatt, og at man deretter reflekterer sammen om hva som skjedde, hvorfor det skjedde, hva man kan lære av opplevelsen, og hvordan man kan gjøre ting bedre neste gang man står i en lignende situasjon.

Refleksjon, som vi kan forstå som en kritisk gjennomgang av egne tanker, følelser og handlinger, er, med andre ord selve nøkkelen til at man lærer og utvikler seg. Et sentralt poeng i en slik refleksjonssamtale er å forsøke å få frem flere perspektiver, etter dialogiske prinsipper.

Demokratilæring er et langsiktig arbeid. Og det tar aldri slutt. I Europa har demokratilæring, blant annet i regi av Europarådet og Europakommisjonens program Erasmus +, basert seg tungt på interkulturalisme. Det er et paradigme hvis hovedtrekk er dialog og interaksjon mellom kulturer. Med andre ord, kom sammen, lytt til hverandre, anerkjenn hverandres likheter og forskjeller, og bruk det som læringsredskaper.

Det sies at krigens første falne er sannheten. Jeg vil snarere hevde at vår evne til kritisk blikk på informasjon og kilder svekkes, og at vi lettere lar oss rive med det narrativet som forfører oss mest. Undervisning og refleksjon blir da dobbelt så viktig for at vi skal klare å se forbi slagord og forskansede standpunkter.

Europarådet påpeker i manualen Reference Framework of Competences for Democratic Culture at det er tre hovedmomenter som er kritiske for å underbygge et demokrati: 1) Et samfunn kan ikke fungere demokratisk hvis ikke befolkningen besitter demokratiske verdier, holdninger og praksiser. 2) Demokratisk kultur i kulturelt mangfoldige samfunn krever interkulturell dialog, slik at folk kan ytre sine meninger og bekymringer til folk som ikke deler disse synspunktene, og fortsatt bli hørt. 3) En demokratisk kultur må være basert på menneskerettigheter for å opprettholde den nødvendige respekten og verdigheten til alle i samfunnet.

I en tid som plutselig har blitt adskillig mørkere for Europa enn vel de fleste av oss kunne se for oss, mener jeg, alt til tross, faktisk å ha en god nyhet. Mesteparten av fremtiden vil finne sted uten Putin og Lukasjenko. De er der fortsatt, og forsvinner nok ikke over natten. Men de vil bli borte, slik despoter før dem har blitt borte. Unge mennesker som russiske Anastasia og hviterussiske Lena, og andre som dem, er viktige for den fremtiden som da kan åpne seg.

De nyeste kvantitative undersøkelsene utført av RAY-nettverket (Research-based analysis of European youth programmes) slår fast at deltakelse i slike ikke-formelle, transnasjonale prosjekter medvirker betydelig til hovedmålsetningen om økt ungdomsdeltakelse i demokratiet, samt forbedret kompetanse innen interkulturell kommunikasjon, solidaritet med andre, med mer.

Det er ikke gitt at vi får den fremtiden vi ønsker, selv etter Putin. Og det må mange kluter til for å gi en mer bærekraftig og konstruktiv fremtid en sjanse til å spire. Selv ikke i Norge kan vi ta for gitt at demokratiet holder frem uten kontinuerlig innsats. Enda mindre så i Russland og Hviterussland. Det tar tid å bygge demokratisk kultur. Og det skjer ganske sikkert ikke uten interkulturell læring for unge mennesker som Anastasia og Lena, og mange flere.

Krig i dag skyldes gårdagens mislykkethet. Men morgendagens bedring starter i dag. Når tiden etter hvert igjen blir moden for læringsrelaterte utvekslinger, er dette tiltak som må gjenopptas.