Fiskeriministeren sier at regjeringa vil ha en mer rettferdig fiskeripolitikk som legger til rette for større verdiskaping og flere trygge helårs arbeidsplasser.

Men det er ikke slik at en rettferdig fiskeripolitikk, – hva nå enn ministeren legger i det – nødvendigvis gir større verdiskaping. Verdiskapingen og skatteinntektene kan sågar bli mindre alt sett under ett. Den beste garantien for trygge arbeidsplasser får vi dersom lønnsomhet er det førende prinsipp.

Verdiskapingen i den norske sjømatnæringen har nådd historiske nivå. I perioden 2004 – 2019 økte den fra 10 til 77 mrd. kr. Antall ansatte i sjømatnæringens aksjeselskaper vokste i samme periode fra 16 000 til 37 000, og den samlede skatteeffekten i 2019 var på betydelige 32,4 mrd. kr.

Den marine verdiskapingen i Norge vil kunne beløpe seg til i overkant av 500 mrd. kr i 2050, dersom ulike utfordringer blir løst og riktige tiltak satt i verk.

Norge er i en spesiell situasjon blant vestlige økonomier fordi eksporten er svært konsentrert om få varetyper, og der prisen er bestemt i globale markeder. Dette gjelder bl.a. sjømat, idet 90 % av produksjon blir eksportert. Det er en utfordring at store deler av den norske økonomien er følsom for prisendringer i markeder vi har liten eller ingen kontroll over.

Markedene etterspør jevne og pålitelige leveranser. For å klare seg i konkurransen trengs det store, slagkraftige virksomheter med kontroll over logistikken fra fangst til kjøledisken i supermarkedene. Dette er utfordrende slik fiskeriene er periodisert.

Oppdrettsfisk fra Asia har for fullt kommet inn i hvitfiskmarkedet i Europa. Veksten skyldes god kontroll med produksjonsprosesser, konkurransedyktige produksjonskostnader og evne til å betjene krevende kunder med store mengder fisk og fiskeprodukt av lik kvalitet.

Hvordan kan vi møte disse utfordringene?

Det snakkes mye om bærekraft og verdiskaping. Begrepet verdiskaping gir kun mening i en markedsøkonomi, og er betinget av markedspriser i alle aktuelle markeder, fra produktmarkeder, faktor markeder og kapitalmarkedet.

Ingen økonomiske system, andre enn markedsøkonomien, har de innebygde mekanismene for innovasjon og effektiv produksjon som en godt regulert markedsøkonomi har, der ressurser og innsatsfaktorer er riktig priset.

Alle fremvoksende økonomier har stor interesse av en liberal verdensorden som er åpen og regelbasert. Fordelene er store og spenner fra økt markedstilgang, økte investeringer og kunnskapsoverføring, til lave handels barrierer og hjelp i krisesituasjoner.

Aldri før har kostnadene forbundet med økonomisk nasjonalisme vært høyere. I en globalisert verden vil alle forsøk på å sette opp handelshindringer og tollmurer raskt bidra til å undergrave økonomisk vekst, utvikling og velferd.

Offentlige restriksjoner, inngrep og reguleringer utløser heller ikke mye skaperkraft.

Som liberalist er jeg opptatt av at vi må ha et sett av institusjonaliserte spilleregler som muliggjør og sikrer en åpen og fri konkurranse, og som maksimerer frihet og minimerer makt.

Jeg vil peke på to forhold som er kritisk for å lykkes med dette:

  1. Det er viktig å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Derfor må det slås ned på enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen.

  2. Videre så må arbeidsmiljølovens bestemmelser som sikrer arbeidsmiljø, trygge og rettferdige ansettelsesforhold, et inkluderende arbeidsliv og samarbeid mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne følges til punkt og prikke.

Under forutsetning av at både konkurranseforhold og arbeidstakernes rettigheter er ivaretatt, ligger det til rette for at fiskerinæringen kan liberaliseres ytterligere. Ikke bare for liberaliseringens skyld, men fordi dette vil øke både verdiskaping og skatteinngang.

Videre så må vi få bort detaljstyringen av flåteleddet.

Diverse lover og regelverk legger føringer på hvem som får lov å eie en fiskebåt, hva slags båt man får lov å ha, omsetning av fiskekvoter, og mye annet. Spørsmålet er om dette er tjenlig.

Myndighetenes oppgave bør begrense seg til å overvåke fiskebestandene og fastsette kvoter basert på bakgrunn av vitenskapelige anbefalinger i samarbeid med land Norge deler fiskebestander med.

Hvordan fisken fanges, med hvilke type fartøy og hvor den landes bør overlates til næringa selv å finne ut av.

Bearbeidingsutvalget skal som kjent gi faglige råd om hvordan vi kan få enda flere helårlige distriktsarbeidsplasser, og enda mer bearbeiding av fisken i kystkommunene. Å snakke om helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding gir ingen mening dersom næringa vil måtte ta et hovedansvar for både bosetting og distriktspolitiske målsettinger.

Å legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene må forstås som et mål om å opprettholde lønnsomme arbeidsplasser for å opprettholde, eller øke antall bosatte i distrikts Norge. Lønnsomhet er her helt avgjørende for å opprettholde en leve- og konkurransedyktig fiskerinæring.

Det er lønnsomhet som avgjør om verdiskapingsmålet på 500 mrd. Kr. nås.