To ministre inviterte til pressekonferanse utenfor Kystens Hus i hui og hast, og de var i godt humør. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) og landbruksminister Sandra Borch (Sp) hadde med seg en olivengrein til Tromsø-by i kofferten.

1,6 milliarder kroner på revidert nasjonalbudsjett for en byvekstavtale for Tromsø. Det er sjelden lokalpolitikere gråter når milliardene renner inn i kassa, så stemninga var relativt god hos de oppmøtte i går.

For det regner jo sjelden penger fra staten, som en av statsrådene sa.

Det underliggende budskapet på pressekonferansen var klart: Dette er starten på en fortsatt vakker vennskap i regjeringen, og mellom regjeringen og Tromsø. Gunnar Wilhelmsen har jobbet som en helt, og vunnet en sak for byen. Nå er det tilbake til forhandlingsbordet. Full fart fremad til kommunevalgkampen.

Likevel er ikke stemninga på topp i byen. Det viser seg at det er mange tall som kastes rundt om denne avtalen nå, og noen gamle penger omtales som nye. Og det er mange venner som ikke kom på venners fest.

Wilhelmsens samarbeidspartner i kommunestyret SV, var noe i øyenfallende ikke representert på pressekonferansen.

Partiet som bidro for at regjeringa ikke glemte Tromsø og som sørget for at følgende formulering ble signert av regjeringa ved forrige korsvei:

«Stortinget ber regjeringa gjenoppta forhandlingene om byvekstavtale med Tromsø med en statlig finansiering slik at bompengeandelen er på nivå med andre inngåtte byvekstavtaler hensyntatt Tromsøs behov».

De jublet ikke. Til og med Høyre, representert ved ordførerkandidat Anne-Berit Figenschau var mer positive enn SV til tilbudet på 1,6 milliarder kroner til Tromsø.

Det er kanskje ikke så rart som det lyder. SV har kastet rundt mye vekt for å få denne avtalen opp og gå igjen, etter bruddet i forhandlingene i fjor. De har bidratt. Nå vil de vil ha mer penger på bordet. Og det er jo fint.

Men hvor mye mer penger de mener Tromsø bør få, sier de ingenting om. Heller ikke hva de vil prioritere at disse pengene brukes til.

Og det er kanskje SVs problem inn mot valget i høst. Både Høyre og Arbeiderpartiet har konkrete byvekstsaker de kan ta tak i nå. Høyre har åpenbart tenkt å stå på for en Kvaløyaforbindelse, fortrinnsvis via tunnel til Håkøya. Arbeiderpartiet kan tromme opp den blå bybanen.

Imens snakker SV i abstrakte størrelser.

Det er en generell slitasje hos velgerne i denne saken. Det ville ikke overrasket meg om summen på byvekstpotten var langt nede på lista for diskusjonene som tas rundt middagsbordet frem mot valget.

Vintervedlikehold av gang- og sykkelveier, derimot. Busstilbudet på kveldstid til Kvaløyvågen og Tønsvik. Busstilbudet på dagtid til Kvaløyvågen og Tønsvik. Det er det folk bryr seg om.

Selvsagt handler disse sakene om å få mest mulig penger fra staten i en byvekstavtale.

Men de handler også om prioriteringer og om muligheter for fremtidige gjennomslag. Om å få en fot i døra, som det heter på selgerspråket.

Det viktigste nye momentet i så måte kan fort vise seg at Tromsø kan reforhandle sin avtale når de øvrige mellomstore norske byene skal inn i byvekstløpet.

Det kan gi byen alle fordeler og ingen ulemper med å ha vært først ute av den nye bolken av byer som skal få byvekstavtaler. Det kan bety at Tromsø lettere kan få mer penger for fremtidige behov.

Eller så kan det bety at denne regjeringen ikke har til hensikt å prioritere flere byvekstavtaler. Og at dette var en enkel innrømmelse, for å få ro fra nord.

Tida vil vise. Men en dum klausul er det ikke, for lokalpolitikere som har langsiktige mål.

Det betyr også, som også SVs Pål Julius Skogholt påpeker, at en byvekstavtale for Tromsø kan ende opp som noe Stortinget vil måtte forhandle om stadig.

Det kan bli frustrerende. Men det har ikke medført ulemper for de store byene som har hatt byvekstavtale lenge og har reforhandlet dem i flere omganger.

Tvert imot.

Byens samferdselsbehov endrer seg. Raskt. Kommunevalget nærmer seg. Raskt. Byens politikere må snart begynne å diskutere hva de konkret vil oppnå med byvekstavtalen.

Og velgerne må kunne ta stilling til hvilke løsninger de har tro på.