Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
To forskere ved Universitetet i Tromsø har forsket på hvordan og i hvilken grad Norge er blitt utsatt for Putin-regimets fordreide og forfalskede historie om andre verdenskrig. Konklusjonen deres er entydig som de har offentliggjort i Nordlys:
«Russland har langt på vei lyktes». «Norge har gjennom det siste tiåret har vært utsatt for et offensivt russisk minnediplomati i nord, som vi i liten grad har registrert eller vært skodd for å håndtere.» «Ingen har satt foten ned for russisk historiebasert propaganda.»
Dette er ikke bare voldsomme påstander. Det er karakterdrap der de trekker i tvil den personlige integriteten til de mange kreftene i Finnmark som har arbeidet med russerne om krigshistorie.
Ingen tvil om Russlands krigshistoriske propaganda
Inntil krigen med Ukraina var et faktum, prøvde de å holde i gang et krevende praktisk samarbeid med russerne. Men med krigen var det slutt. Myndighetenes linje om å avslutte alt offisielt samarbeid med Russland ble selvsagt lojalt fulgt opp. Det nevnes ikke av de Myklebost og Markussen. Som en av finnmarkingene sa til meg etter å ha lest deres artikkel i Nordlys. «De fremstiller oss som fjols,» døv og blind for det vi forteller dem.
Folket i Finnmark har lang og bitter erfaring med å bli stemplet som unasjonale av folk mener de vet bedre. Siden 1950-tallet, midt under den kalde krigen, var folk til folk samarbeidet et bittelite pustehull i Jernteppet for både nordmenn og den jevne russer med idrettsutveksling der bryterne åpent opp for alt fra fotball til ski og sangkor fram til Pikene på Broen. Myklebost og Markussen ser det hele så høyt fra oven at alt annet forsvinner, også folket i Finnmark sin unike evne, bygd på erfaring gjennom flere tiår, eller rettere sagt flere hundre års balansekunst mellom nabopolitikk og storpolitikk. Alt dette befinner seg under Myklebost og Markussens akademiske flomål.
Den vanskelige forsvarsdebatten – føleri for Finnmark?
De gjør i tillegg noe som jeg ikke kan huske at andre har gjort. Deres kritikk er så fra oven generell og så suveren at flere enn finnmarkingene tas med i kammen der de kjemmer. Den feilaktige påstanden deres at «ingen» har stått opp mot Putin-propagandaen er en kritikk som da også må ramme tidligere forsvarsministrer Frank Bakke Jensen, Forsvarsdepartementet, tidligere fylkesmann og fylkesordfører og fylkesting i Finnmark, Barenstskretariatet, Partisanmuseet, Vardø kommune og biskop Olav Øygard og flere til. De har alle, enten som deltakere, tilretteleggere eller med finansiering bidratt til historiesamarbeidet. Listen er så lang at den blir helt absurd.
Myklebost og Markussen ba i sitt tilsvar om en redegjørelse for hvordan jeg kunne hevde at deres konklusjon om at ingen står opp mot Putin-propagandaen bygger på høyst uklart feste i kildene.
Det skal de få: Viktige deler av konklusjonen deres bygger i stor grad reportasjene i Independent Barents Observer. Dette er en nettavis som Universitetet i Tromsø er med på å finansiere. Her er båndene allerede tette. Og Myklebost og Markussen gjør de enda tettere. Problemet med de to forskernes ukritiske bruk av Independent Barents Observer er at nettavisen ikke er så Independent, eller på norsk, uavhengig som navnet påstår at den er. I hvert fall ikke for mange av oss som arbeider i media og oppfatter oss som fagfolk. Densnegative omdømme på enkelte stoffområder, kommer av at vi registrerer en slagside. Så alvorlig er den at de fleste av oss ser på deler av dens virksomhet mer som aktivisme enn som etterrettelig journalistikk. Det gjelder ikke minst flere upresise og tendensiøse artikler om historiesamarbeid med russernesom de to forskerne lener seg mot i sine bastante konklusjoner. Deriblant sensasjonsartikkelen om en russisk tanks til Partisanmuseet. Myklebost og Markussen bruker denne sterkt vinklede artikkelen som et kroneksempel på knefall for Putin-propagandaen. Da blir det som hos Ibsen. «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.»
Myklebost og Markussen viser ingen kildekritisk tilnærming til Independent Barents Observer. Det gjør de derimot overfor alle andre medier som ikke støtter opp om deres hypoteser,som mine fjernsynsreportasjer i NRK om historiesamarbeidet med Russland. Slik selektiv tilnærming bør få alarmklokker til å ringe også i de forskningsetiske utvalg som finnes.
Fremstillingen av tilblivelsen av de to russisk initierte minnesmerkene på Lambones og i Persfjord er og i overveiende grad sett i et sterkt vinklet konspiratorisk lys.
Jeg vil minne om at vi finnmarkinger er godt vant med å bli mistenkeliggjort for vårt naboforhold til russerne. Den siste før Myklebost og Markussen var Kjetil Stormark i militær-nettstedet aldrimer.no. Med å vise til anonyme kilder hevder han at det er en utbredt oppfatning i myndighetsapparatet at finnmarkingene er nasjonalt ubefestet. I en skjerpet situasjon med det stadig mer aggressive Russland, advarer han, «er det viktig at de som bor i Finnmark faktisk husker på hvilket land de bor i, og hvilket statsborgerskap de har.»
Myklebost og Markussen er ikke fullt så direkte, men i praksis leverer de noe av det samme budskapet. Der Stormark slapp, kommer de til med ny pust for å vedlikeholde flammene som holder liv i mytene om finnmarkingene i lomma på russerne. Følgefeilene av en slik tilnærmingsmåte er mange. Det har mange, mange iFinnmark bittert fått erfare opp gjennom historien