Norge er et av landene som bruker mest på helsetjenester per person, ifølge OECD-undersøkelsen «Health at a Glance», melder Dagens Medisin. Sveits og USA er også på toppen av den lista. Derfor er en ny sammenlignende studie på gang for å undersøke hva landene bruker pengene på.

Norge bruker rundt 20 prosent av helsebudsjettet på psykiske lidelser. Sveits rundt elleve prosent og USA rundt syv prosent.

Det fremkommer av den pågående studien som gjennomføres av førsteamanuensis Jonas Minet Kinge ved Universitetet i Oslo. Han er ferd med å analysere helseutgifter knyttet til 143 sykdommer. Han inkluderer både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten i sine utregninger.

Studien skal altså være en del av en sammenligning som gjøres parallelt i Norge, Sveits og USA. De foreløpige resultatene til Kinge ble presentert på den helseøkonomiske kongressen EUHEA i Oslo i juli, melder Dagens Medisin.

På mange måter er det oppsiktsvekkende funn for oss i Norge, som har nærmest fått innprentet at psykiatri og rusfeltet er økonomisk forsømt.

Kinges studie kan og skal diskuteres av fagfeller fremover. Den diskusjonen kan gjerne komme menigfolk for øre.

For her klør vi oss i hodet og lurer på hvordan det kan være tilfelle at vi bruker en femtedel av landets samlede helsebudsjett på psykisk helsevern. Samtidig som nesten fire av ti sengeplasser i psykisk helsevern har blitt borte i Norge de siste 18 årene.

Det meldes om kvalitetstap som følge av nedskjæringer særlig innen forebyggende psykiatri. Samtidig som Norge i 2020 brukte nesten 12 milliarder kroner mer på psykisk helsevern enn i 2005.

Til og med terroranslag her til lands knyttes til en feilet psykiatri. Hva kunne psykiatrien ha gjort med Zaniar Matapour som drepte folk natten før Pride i Oslo i år?

Kan en helsetjeneste være godt finansiert, samtidig som det også formodentlig feiler? Og hvor legger vi terskelen for feilet psykiatri? Legger vi kanskje for store forventninger på hva psykiatri som felt kan fikse for oss?

I stedet for å stadig vri debatten om psykiatri mot kroner og øre er det kanskje en idé å drive på med aktiv systemkritikk. På samfunnsnivå, på spesialisthelsetjenestenivå, på kommunalt nivå.

Hva er det som er er feil med systemene våre, når vi stadig tilfører mer penger til dem, uten å få bedre resultater? Kan det være noe med måten vi måler resultatoppnåelse på i helsetjenesten?

Rødt, SV og Pasientfokus forsøkte før sommeren å få et vedtak på plass i Stortinget for å få slutt på såkalt innsatsstyrt finansiering i psykiatrien. Innsatsstyrt finansiering er et prinsipp som går ut på at helseforetakene får penger fra staten for hver behandling.

For psykiatrisk helsevern ble dette prinsippet innført i 2017. I dag må 50 prosent av driftsmidlene i helseforetakene tjenes inn ved innsatsstyrt finansiering.

Rødt, SV og Pasientfokus fikk ikke gjennomslag i juni i år. Noe som er merkelig all den tid Arbeiderpartiet og Senterpartiet var glødende enige med dem for knappe to år siden.

Da skrev regjeringspartiene en innstilling til Nasjonal Sykehusplan, sammen med SV, hvor de sa at innsatsstyrt finansiering ikke fungerer for psykiatrien.

“Disse medlemmer mener innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevern og rus vitner om manglende forståelse for psykiatriske diagnoser og arbeidsmåter på feltet.”

Forsøk på å bli klok på den politiske satsingen på psykiatri blir en vanskelig øvelse for journalister. Det er en del ideologi innbakt i politikken - sånn må det nesten være.

Så dette blir en slik kommentar der man stiller spørsmål som man ikke har svar på selv. Og stiller dem til fagfolkene som er litt for tause og litt for systemtro. Hvordan oppleves psykiatriens kår innenfra systemet?

Det er mulig disse debattene føres på faglige fora, og på pauserommene på rus- og psykiatriavdelingene. Men de bør også føres ute blant folk flest.

For helseøkonomi er viktig og engasjerer alle - med eller uten medisinsk utdanning. I Norge vil vi gjerne at penger brukes til det beste for pasientene. Det er stor forståelse for blant det norske folk for at det skal koste noe å drive helsetjenester i Norge. Vi skal ha en god, moderne, robust helseomsorg fra vugge til grav.

I hele landet.

Et eksempel: Når det gjelder psykiatri har fagfolk i Tromsø og UNN brukt lang tid på å diskutere bygg. Og det er greit nok. Men er det andre spørsmål vi også kan og bør løfte? Kanskje man skulle også våget seg med en tydelig systemkritikk, innenfra systemene og ut til offentligheten også regionalt: Er det felt Helse Nord kunne ha satset mer på for å gjøre psykiatrien mer robust?

Er det noe i måten man organiserer og finansierer psykiatrien på som kunne ha medført bedre utfall for pasientene? Eller er det fremskritt å spore? Har innsatsstyrt finansiering av psykisk helsevern noe positivt for seg?

Vi må kunne observere at vi har kjørt oss fast i argumentene om at utfordringene i psykiatrien kan løses kun med penger. Nå må noen ta denne debatten et skritt videre.