Gå til sidens hovedinnhold

En ekte Brussel-torsk jeg er?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Norge har vi hele tiden hatt nasjonal kontroll over fiskeripolitikken. Vi har hatt som mål at de store naturressursene skal komme våre fiskere, kystens lokalsamfunn og landet vårt til gode. En av hovedgrunnene for at folket sa Nei til norsk EU medlemskap både i 1972 og 1994, var ønsket om å beholde nasjonal sjølråderett over de rike fiskeressursene våre.

Storbritannia sa ja til EU-medlemskap i 1972 og ga dermed bort sin mulighet til å bestemme over egne fiskeriressurser. Britene overførte ansvaret til Brussel. 31. desember 2020 var dagen Storbritannia fullførte bruddet med EU. Spesielt ett område var krevende i sluttforhandlingene: Å ta tilbake kontrollen over britisk fisk. Som EU-medlem, hadde ikke Storbritannia kontroll over sine egne fiskeriressurser. Britisk fiskeripolitikk ble overlatt til EU og styrt fra Brussel. Dette har gjort at over halvparten av fisken som ble fanget i britiske farvann, ble fanget opp av utenlandske fartøy. Det burde ikke overraske mange at britiske fiskere og mange kystsamfunn ville forlate EU.

Britenes kamp for kontroll over egen fisk viser oss hvor stor takk vi i dag bør sende til det norske folk, som var så fornuftige å stemme nei til EU både i 1972 og 1994. Dersom Norge hadde fulgt blant annet Høyres intense ønske om å melde oss inn i EU, ville norsk fiskeripolitikk vært styrt fra Brussel. Tenk om torsken vår i Barentshavet ble fisket opp av latviske fiskebåter i stedet for sjarker ved Finnmark. Om skreien i Lofoten ble gitt til polske fartøyer, eller makrellen utenfor Mørekysten ble tatt av franske ringnotsnurpere i stedet for norske.

Takket være det norske folks klokskap, har vi fortsatt full kontroll over all vår fisk. Fram til 200 nautiske mil er det norsk lov og fiskeripolitikk som gjelder. At det er norsk lov og fiskeriforvaltning som gjelder i Norges økonomiske sone, er ikke bare viktig for norske fiskere og arbeidsplasser. Det har også vært viktig for fisken. Norsk fiskeriforvaltning har vært en suksess som vi har all grunn til å være stolte av. Norge har i langt større grad enn EU lyktes med å forvalte våre fiskebestander på en klok og bærekraftig måte.

Fiskeriforhandlingene mellom EU og Storbritannia endte til slutt med en overgangsavtale, som varer fram til 2026. I 2021 skal EU overføre 15 % av EUs kvote av britisk fisk tilbake til Storbritannia. Deretter skal EU gi tilbake 2,5 % mer hvert år, inntil 25 % av EUs kvote av britisk fisk er gitt tilbake til Storbritannia. I samme periode må britene tillate fiskefartøyer fra EU å fiske innenfor visse områder innenfor britisk territorialfarvann, altså innenfor et område fra 6 nautiske mil ut til 12 nautiske mil.

Britiske fiskere kjemper ikke kun for britisk kontroll over britisk fiskeripolitikk. De krever også at det settes begrensninger for utenlandsk eierskap i britisk fiskeriflåte. Konkret har britiske fiskere foreslått at de må innføres krav om at minst 60 % skal være eid av personer med bosted i Storbritannia og at minst 60 % av mannskapet skal være britisk. Storbritannia kan som sjølstendig stat innføre de lovene og reglene de mener er riktige. Alt dette styrer de nå helt selv, uten å spørre EU om lov. Det de britiske fiskerne ber om, minner mye om de norske deltakerlovene, som sier at 50 % av mannskapet skal være norske og at båten skal være norsk eid, med visse begrensede unntak.

Kampen for nasjonalt eierskap til både fisken og fiskefartøyene er viktig. Alle som ønsker norsk eierskap over fiskebåtene som fanger norsk fisk, kan være takknemlige for at Norge ikke er bundet av EUs regler. Norge tillater ikke at utlendinger kjøper opp norske fiskefartøy. Siden vi har friheten til å utforme våre egne lover over norsk fiskeripolitikk, kan vi gjøre det vi trenger for å sikre vårt nasjonale eierskap over både fisken og fiskebåtene i norsk farvann.

Høyre forsøker stadig å tegne et bilde av at enda tettere bånd til EU vil være bra for norsk fiskerinæring. Det er ikke overraskende. Høyre skriver i forslaget til eget partiprogram at de den kommende stortingsperioden vil arbeide for å gjøre Norge til medlem av EU.

Senterpartiet og Høyre har motsatte syn både om norsk EU-medlemskap og omkring nasjonalt eierskap. Senterpartiet vil ikke selge ut norske naturressurser, men tvert imot hegne om vårt nasjonale eierskap. Vi vil at folket i Norge fortsatt skal eie norsk fisk, norske fossefall, norsk olje og gass og norsk jord og skog. En klok nasjonal forvaltning bidrar til at mange får glede av våre rike naturressurser, og har vært en hovedkilde til vår nasjonale velstand.

At britene har ønsket å ta tilbake kontrollen over sin fiskeripolitikk, bør vi som en stor kystnasjon være den første til å skjønne. Ønsket om nasjonal folkevalgt kontroll over våre felles naturressurser er en av hovedgrunnene for at Norge valgte en annen vei enn norsk medlemskap i EU.

La oss holde fast ved norsk eierskap over norsk fisk. Så kan vi også i framtida synge med til Egners gode vise, «En ekte lofottorsk jeg er».

Kommentarer til denne saken