Terningkast 0: En dystopisk reise i ruinene

Statsviter og kommentator Asle Toje har gitt ut boka Gullbrikkespillet.

Statsviter og kommentator Asle Toje har gitt ut boka Gullbrikkespillet. Foto:

Av
DEL

BOK Asle Tojes nye bok Gullbrikkespillet er en dystopisk og nostalgisk reise i Europas ruiner. Det som er av god og relevant kritikk av unnfallende eliter og utviklingstrekk, drukner dessverre i en fortelling uten nyanser og med et svakt design for analyse.

Toje har et grandiost prosjekt. Han skal reise til forskjellige steder å vise frem Europas ruiner eller Europas forfall. Han farter rundt på kryss og tvers for å vise frem hvordan denne verdensdelen er i et økonomisk og moralsk forfall. Fra legaliseringsdebatt i Balkan, til muslimer i Rotherham, elitene i London og Davos, væpnede grupper i Odessa, hytter og vikingeruiner i Skandinavia og avslutter blant ortodokse munker i Hellas.

På denne måten blir boka delt i flere kapitler, og det er ikke noen tvil om at noen av kapitlene fungerer betydelig bedre enn andre. Toje har utvilsomt en god penn og jo lengre øst han kommer på reisene, jo bedre fungerer teksten. Både på Balkan og i Odessa kommer han under huden på lokalbefolkningen og i disse kapitlene får leserne et godt innblikk i henholdsvis legaliseringsdebatten og i de paramilitære frikorpsene i Odessa. Her Toje evner å se flere sider og gir ny kunnskap fra bakkenivå.

Andre steder kunne han nesten like gjerne ha spart seg for reisene. For det er ingen tvil om at allerede før han legger ut på sin reise så er konklusjonen klar; dagens Europa er i dyp krise og det skyldes rotløse globalister som er naive i møte med innvandring og de liberale verdiene til elitene gjør dem ute av stand til å ta vare på historien. I Rotherham og i London, snakker han nesten ikke med noen folk, men han skal bare dit for å fortelle leserne om den grusomme overgrepshistorien blant britisk-pakistanere i Rotherham som ble rullet opp for noen år siden. Enda verre går det i Frankrike, hvor han skal forsøke å finne ny kunnskap om de gule vestene, men han er så dårlig i fransk at han og lederen av de gule vestene blir snakkende om rugby på et blandingsspråk mellom fransk og engelsk.

Etter noen kapitler hvor han roter i norske middelalderruiner, som den norske eliten selvsagt ikke klarer å ta vare på, blir farsen komplett når han skal avsløre hvordan skandinavene tar vare på fritidseiendommene sine (hyggeruinene). I stedet for å bruke historisk statistikk som kunne sagt noe om hvor godt skandinaver faktisk tar vare på hyttene sine eller snakket med hytteforskere som viser hvor sterkt forhold nordmenn (og skandinaver) har til hyttene sine, så reiser Toje til Billund i Danmark for å se på et nedsarvet sommerhus uten å snakke med noen folk. Hva i alle dager sier en observasjon av et ødelagt sommerhus i Danmark kontra de over 1 million fritidsboliger i Skandinavia?

Toje selv insisterer på at dette ikke er et samfunnsvitenskapelig arbeid, men en reiseskildring. Det er et forsøk på å unngå de åpenbare metodiske svakhetene med denne boka. Som tidligere forsker, burde Toje vite at det å starte med konklusjonen, Europa er i oppløsning, for så å forsøke å samle mest mulig bevis for å støtte opp om denne konklusjonen er et svært dårlig utgangspunkt for analyse. Derfor drukner god og rimelig kritikk elitene med en rekke utsagn som er lite fundert solide fakta, spekulative eller i verste tilfelle basert spuriøse korrelasjoner.

Når han skal forklare hvorfor norsk litteratur er så dårlig i dag sammenlignet med fortiden (omtrent alt var bedre før), så skriver Toje «Romanes inntog i privatlivet kan ha å gjøre med endring i lesemønstre. Kvinner leser flere romaner, og menn færre [...] Det er noe impotent i dette å søke innover og overvåke de finstemte nyanser i forfatternes sinnsstemninger». At Europa har utfordringer er det ingen tvil om, men samtidig har f.eks. støtten til EU ikke vært større blant unionens innbyggere på 25 år og de aller fleste landene har lagt bort den naive innvandringspolitikken som preget 90-tallet.

Det er kanskje noe passende ved at reisen avsluttes med at Toje går i kloster hos ortodokse munker på øya, Athos. I motsetning til de andre kirkene, så har «den ortodokse kirke en vitalitet som vestkirkene mangler». De holder på tradisjonelle ritualer og tilpasser seg ikke moderniteten. På Athos har til og med ingen kvinner adgang. Her trives Toje og han konkluderer med at «Athos har sett bedre sivilisasjoner enn vår kollapse». Som en rekke andre steder er spørsmålet om han egentlig har belegg for denne påstanden? Hvis jeg skulle vært født som en tilfeldig person på hvilket som helst sted til hvilket som helst tidspunkt i verdenshistorien, ville jeg, på tross av alle svakheter, ha valgt Europa i nåtiden. Hvis man lurer på hvorfor er det bare å se på Gapminder-prosjektet til Hans Rosling eller lese Steven Pinkers bok «Opplysning nå». Det burde kanskje Asle Toje også ha gjort.

Tittel: «Gullbrikkespillet»

Forfatter: Asle Toje

Sjanger: Sakprosa

Forlag: Dreyers Forlag

Dato: 2020

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken