Gå til sidens hovedinnhold

En du er glad i utvikler et rusproblem - når vil straff være den beste løsningen?

Et par betimelige spørsmål en bør stille seg før man gjør opp sin mening om rusreformen: Hva ville du gjort om noen du er glad i fortalte deg at de hadde brukt eller utviklet problemer med ulovlige rusmidler? Når ville straff vært den beste løsningen?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

3. juni skal Stortinget gjennomføre første behandling av regjeringens og rusreformutvalgets forslag om å overføre samfunnets reaksjon for bruk og besittelse av mindre mengder illegale rusmidler fra justis til helse. Den pågående debatten omhandler mellom linjene livskvalitet og menneskers mulighet til å leve verdige og gode liv.

De fleste mennesker ønsker for seg selv og de en er glad i, å leve gode liv. Gjennom forskning basert på menneskers erfaringer vet vi en del om hva god livskvalitet innebærer. Tilhørighet og inkludering i lokalmiljø, stabile og varige private relasjoner, likeverd og aksept, evne og mulighet til å ta i bruk ressurser for å realisere personlige mål og drømmer, stabil økonomi og bosituasjon, er blant faktorene som påvirker vår livskvalitet og psykiske helse. Vi er alle bekymret for at de vi er glade i skal få problemer med rus. Dette fordi et liv hvor rus havner høyt på prioriteringslista ofte henger sammen med dårlig livskvalitet for en selv og ens nære.

Rusreformens verdigrunnlag følger i samme spor som helse- og sosialutdanningene. De samme verdier som danner fundamentet for god faglig praksis i arbeid med livskvalitet og helse.

Alle mennesker formes av ulike opplevelser, og vår ulikhet gjør seg ofte til kjenne i de valgene man tar. Vi innehar ulike evner og strategier for å kjempe imot livets utfordringer og livshendelser. I psykisk helsevern møter vi ofte mennesker som gjør tilsynelatende dårlige valg. Valgene gjøres på bakgrunn av lærte mestringsstrategier og erfaringer fra tidligere i livet. Psykisk helsearbeid handler mye om et ønske og evne til å forstå, skape tillit, bygge relasjoner, å inkludere og å bidra til endring for de som ønsker det. Vi lytter til, og lar folks erfaringer og opplevelser danne grunnlag for forskning på psykisk helse- og ruslidelser. Vi straffer ikke pasienter for valgene de tar, eller hva de eventuelt velger å utsette seg selv for. Vi forsøker i stedet å møte dem med forskningsbaserte tiltak basert på det brukere og pasienter selv har erfart som god og meningsbærende hjelp.

Jeg erfarer ofte at pasienter og mennesker med rusutfordringer har svekket tillit til, og tro på at politi og samfunn vil dem vel. De erfarer å bli lagt i håndjern, ransaket, strippet, får kroppens hulrom sjekket og blir lagt på glattcelle. Politiet gjennomfører razzia og gjennomgår mobiltelefoner. Disse tiltakene iverksettes ofte i forbindelse med oppbevaring eller bruk av små mengder ulovlige rusmidler. Enkelte opplever tiltakene gjentatte ganger. Husverter, naboer og arbeidsgivere blir i flere tilfeller oppmerksom på dette. For mange ender det med bøter, rulleblad, sosial utstøting, manglende bosted og arbeidsløshet.

Mange blir ofte værende i ringvirkningene av straff og utenforskap, med følelser knyttet til stigma, skam, skyld, mislykkethet, urettferd og begrensede fremtidsutsikter. Dette skaper selvfølgelig svært dårlige forutsetninger for god livskvalitet og helse. I en rekke tilfeller vil disse opplevelser og følelser destabiliserer en allerede sårbar livssituasjon og psyke, og kan i ytterste konsekvens få alvorlige følger for liv og helse. Det strider mot fornuft at personer som har opplevd omsorgssvikt, overgrep, vold og lignende, igjen sviktes av samfunnet ved at de påføres straff, og ikke tilbys hjelp og forståelse. Vi trenger økt forståelse og aksept for at alle mennesker gjør valg med ulike forutsetninger og av ulike årsaker. Dagens ruspolitikk og lovgivning gir anledning til å straffeforfølge de som tar valg storsamfunnet finner ukloke, umoralske og ikke sosialt aksepterte, men som likevel ikke skader andre.

Dessverre reduseres menneskers erfaringer med straffelinjen til statistikk og overskrifter vi leser om i media. Bare tilfeldig og unntaksvis gjøres allmennheten kjent med menneskene, konsekvensene og skjebnene bak straffelinjens mørke bakteppe.

I media løfter enkeltindivider fra politiet frem solskinnshistorier om ungdom de klarer å hjelpe ved bruk av ruskontrakter og trusselen om riset bak speilet. Jeg undrer meg om det er rom for individuelle hensyn basert på enkeltindividers ressurser, forutsetninger og historie når disse kontraktene skal etterleves. Det er rimelig å anta at de mest utsatte, de med minst ressurser, som er i behov av rus som mestringsstrategi, ikke opplever ruskontrakt og urinprøver som hjelp. Mange vil dermed ende opp med å bli straffet når de egentlig er i behov av hjelpetiltak og tilnærminger som ikke er i politiets mandat. Ifølge tall fra SSB blir hvert år mellom 15-20 tusen straffet for bruk og besittelse av brukerdoser. Dette til tross for anmodning fra Riksadvokaten til politi og påtalemyndighet om å se mellom fingrene i disse sakene.

Deler av opposisjonen har uttrykt et ønske om differensiering mellom avhengige og rekreasjonelle brukere, for deretter å avgjøre hvem som skal tilbys helsehjelp og hvem som skal straffes. Skillelinjene mellom avhengighet og rekreasjon vil sjelden være annet enn et individs egen opplevelse av kontroll og er i de fleste tilfeller helt usynlig for omverdenen. Det vil etter alle solemerker være tilnærmet umulig å diagnostisere eller behandle avhengighet uten at det foreligger samtykke og et ønske om forandring fra den det gjelder. Avhengighet og skadelig bruk av rusmidler er klassifisert som psykisk lidelse, og bør følges opp av de med relevant kompetanse på området; helsetjenesten. Eventuelle tilbud om hjelp og tiltak bør gis og vurderes av samme instans, uten trussel om straff. Om deler av opposisjonen får gjennomslag for sin idé, vil folk straffes frem til de oppleves nedbrutt nok til å passe inn i generaliseringen og de reduksjonistiske holdninger mange har til personer med rusavhengighet, før politiet omsider gir opp håpet om at straff har en hensikt.

I psykisk helsevern har det de siste årene vært et stort fokus på å begrense bruk av tvang, etter påtrykk fra internasjonale menneskerettsinstitusjoner. De samme institusjoner anbefaler nå å avkriminalisere bruk og besittelse av mindre mengder illegale rusmidler. Dette fordi forskningen viser at straff, tvang og maktutøvelse påfører skade hos de vi er ment å hjelpe. Psykisk helsevernloven åpner eksempelvis likevel opp for bruk av tvang hvor det foreligger umiddelbar fare for en persons liv, eller andres liv og helse. Der det ikke er fare for liv, men hvor en person likevel skader seg selv, er loven utformet slik at en har rett til å avslå tilbud om helsehjelp, samtykkekompetanse forutsatt. Individets autonomi står sterkt i Norge. Dette fordi vår nasjon er formet av menneskerettighetene og tro på rehabilitering, likeverd, tillit og respekt som grunnlag for et bra samfunn. Bare ikke når det kommer til bruk av ulovlige rusmidler.

God behandling i psykisk helsevern forutsetter i hovedsak frivillighet, medvirkning, åpenhet, tillit og en felles forståelse mellom pasient og hjelper. Dessverre er det mange pasienter som ikke ønsker, eller ikke tør være åpne om sine ruserfaringer og opplevelser. De fleste i frykt for holdninger og konsekvenser som eksisterer som følge av straffelinjen, også innenfor helsetjenesten. Røttene til kampen mot narkotika stikker dypt, og gjør seg gjeldende, selv i det som skal være de mest fortrolige rom og relasjoner. Som en konsekvens får mange pasienter sine forutsetninger for god behandling, helsehjelp og rehabilitering svekket.

Forskningen regjeringen og rusreformutvalget har lagt til grunn i sin proposisjon viser at straff ikke forebygger bruk av illegale rusmidler. Det foreligger ingen korrelasjon mellom straffenivå og bruk i en befolkning. Motstanderne av reformen har til gode å presentere forskning som kan forsvare videre bruk av straff som reaksjon mot bruk av illegale rusmidler. Forskning og statistikk viser at straffelinjen oftest rammer de med dårligst forutsetninger og lavere sosioøkonomisk status, og treffer svært skjevt og usosialt. Erfaring og forskning viser også at det er blant disse man hyppigst finner de som er mest disponert for misbruk, utenforskap og psykisk lidelse.

Vi kan ikke fortsette å straffe fordi vi frykter og føler. Ei heller med indoktrinerte fordommer som grunnlag. Verden drives framover basert på historie, erfaringer og forskningsbasert kunnskap. Konsekvensene av dagens ruspolitikk er at mennesker hvert år påføres straff som skader og hindrer deres mulighet for å leve gode liv. De får også sine utsikter for god helsehjelp, rehabilitering og inkluderende tiltak fra helsetjenesten svekket. Arnulf Øverland skrev: «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!».

Et par betimelige spørsmål en bør stille seg før man gjør opp sin mening om rusreformen; Hva ville du gjort om noen du er glad i fortalte deg at de hadde brukt eller utviklet problemer med ulovlige rusmidler? Når ville straff vært den beste løsningen?

Kommentarer til denne saken