I fjor ble det født 946 barn i Tromsø, 126 flere enn året før. Det er fantastiske nyheter. For de foreldrene det gjelder, spesielt, men også for dynamikken, veksten og optimismen for byen.

Jeg er ikke så veldig opptatt av at disse ungene skal bli bidragsytere og skattebetalere, helsearbeidere eller lærere her i byen.

Noen av dem blir det, noen blir det ikke. Noen av dem vil leve hele livet her, andre vil søke lykken andre steder.

Befolkningsvekst er viktig, og tilflyttinga til byen fortsetter. Men det er noe eget når befolkningsveksten kommer av flere barnefødsler.

Det gjør at byen holder seg ung. Og det er krevende å være ung. Men vi må elske det strevet. Det strevet er et luksusproblem i en landsdel der lysene slukkes langs fjordene.

Gladnyheten om inflasjonen i våkenetter i Tromsø fører til et strev for kommunen, som den dessverre takler dårlig. På grunn av de økte barnefødslene må helsesykepleierne hentes fra skolen for å bidra på helsestasjonene.

Det er en dårlig nyhet.

Barnefødsler blir med ett noe negativt - fordi de tar ressurser fra andre barn som trenger skolehelsetjenesten. Hvis det er noe vi ikke bør kutte på, særlig etter pandemien, så er det barna.

Særlig blir det forstemmende når man tar fra én barnegruppe for å gi til en annen.

I 2014 publiserte NIFU rapporten «Psykisk helse i skolen». I den kunne man lese at åtte av ti lærere har hatt elever med psykiske vansker i årene mellom 2010-2013. Etter pandemien har det tallet gått opp.

Men allerede i 2014 syns en av to av de spurte lærerne de ikke visste nok om hva man skal gjøre for å hjelpe disse ungene. Mange etterlyste da, og etterlyser fortsatt at skolehelsetjenesten skal rustes opp.

Det skjer altså ikke. Men kutter alltid i forebygging hvis man kan. Det er kommunal logikk.

Dette må jeg si fordi mange sier det til meg: Foreldrene i denne byen syns det er rart at man aldri finner penger til viktige forebyggingstiltak i skolen, men at det alltid finnes penger for millionlønninger til direktørene. Kanskje skolene også burde organiseres som kommunale foretak eller aksjeselskap? For der skorter det sannelig ikke på midler.

Senest er det den nye direktøren i kommunens foretak for bolig, Erlend Loso, som får heve nesten en statsrådslønn - 1,38 millioner kroner. I Arnestedet AS, et kommunalt aksjeselskap som også har bolig som formål, tjener Even Liahjell mer enn en statsråd - 1,5 million kroner. I Tromsø Havn KF tjener Jørn-Even Hansen 1,3 millioner i året.

Og sånn fortsetter det.

Det er store oppgaver som skal løses i disse foretakene og grei lønn må folk ha. Men det er demotiverende for innbyggerne i denne byen at det er mulig å spare alle andre steder, enn i lønna til direktører i kommunale foretak.

Jeg personlig mener at en helsesykepleier i skolen gjør like store investeringer i våre unge, som en direktør i et kommunalt boligselskap gjør i boligutvikling. Men vi måler avkastningen feil i samfunnet vårt.

Hadde helsesykepleieren vært avlønnet etter hvor stor avkastning god forvaltning av barn og unges psykiske helse medfører for tromsøsamfunnet i lange løp, så hadde kanskje også hen hatt statsrådslønn.

Det er på tide at vi blir bedre på dette regnestykket i Norge. Befolkningsutviklinga er i en kritisk fase nå. Professor Victor Norman, som ledet Demografiutvalget i 2020, kunne på Agenda Nord-Norge melde at vi har bikket det gledelige tallet på én million pensjonister dette landet.

Det er fint det. Jeg unner pensjonistene en god helse og en aktiv alderdom.

Men det betyr også at vi stadig blir færre hender i arbeidslivet. Og vi lever ikke av boliginvesteringer, egentlig. Vi lever av hverandres arbeid.

Knappheten på arbeidskraft er den store bestemmende faktoren for utviklingen av det norske samfunnet, mener Norman. Vi har tidligere blitt reddet av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Men de demografiske utfordringene i Øst-Europa er enormt mye større enn de er i Norge.

Derfor kan vi ikke spare penger på barn som fødes her i byen, går på skole her i byen og blir ungdom her i byen. Vi må satse på dem i alle ledd for å sørge at de ikke havner i den store potten av folk som allerede er i et utenforskap på grunn av, for eksempel, psykiske lidelser.

Mest av hensyn for enkeltmennesket. Men også av hensyn til samfunnet.

En bykommune som Tromsø må gjøre kloke valg hvis man vil beholde den gode entusiasmen som barn og barnefødsler gir til et sted på marginene.

Som Victor Norman også mener: Dalstrøka innafor i Sør-Norge har ikke noe håp for at ungdommen skal komme tilbake fra byene. Der er det kjørt. Men langs kysten er det håp. I Nord-Norge er det håp. – Dere har en storby!, sier Normann. Tromsø er den største urbane suksessen vi har i Norge!

Ikke bare er det mulig å bo i Tromsø, men det er også et sted man kan utfolde seg og er dermed attraktivt å flytte til. Men vandringen fra utkant til sentrum er i ferd med å stoppe opp. Det er snart tomt for folk i utkanten.

Og da har vi enda større grunn til å prioritere de barna og unge som er i byen.