I går kom sykepleierindeksen fra 2021. Denne er utviklet av Eiendom Norge og Eiendomverdi, og tar utgangspunkt i hvor stor andel av boligene en singel sykepleier i full stilling har mulighet til å få finansiering til, altså maksimalt lån, å kjøpe. Indeksen tar utgangspunkt i yrkets gjennomsnittslønn på 600 056 kroner. Med andre ord, det er på ingen måte snakk om mennesker med lav inntekt. Gårsdagens indekslansering viste at boligprisene i landet spriker enormt; Mens en sykepleier på landsgjennomsnittet har råd til 28,3 prosent, er tallet i Oslo nede på hele 1,7. I nedre sjikt finner vi også Tromsø med 13,5 prosent.

Sykepleierindeksen tegner et viktig bilde på byen og boligmarkedet. Er det noe enhver by er totalt avhengig av så er det nettopp sykepleiere, lærere og elektrikere. Vi kan ikke fortsette en trend der kun de med millioninntekt eller stor arv har råd til å ha et trygt og godt hjem.

Den offentlige debatten gir et inntrykk av enighet om at trenden må snu, men tiltak for en rettferdig boligpolitikk har latt vente på seg. Etter nok tomprat og privilegier for de få, er det på tide at politikerne tar ansvar og faktisk innfører tiltak for å sikre bolig som en rettighet, ikke en vare.

Det folkelige presset har begynt å merkes. Hele 16 organisasjoner lanserte i høst et boligopprop med tre hovedkrav og underliggende tiltak. Dette kommer på bakgrunn av de store utfordringene som utspiller seg i dagens private marked, men også i den kommunale boligordningen. Prisene er ofte for høye og standarden for lav. Boligprisene har løpt løpsk, og selv det internasjonale pengefondet har anbefalt Norge å stramme inn.

Retten til bolig er anerkjent internasjonalt gjennom FNs menneskerettighetserklæring. Likevel lever mennesker under uverdige boforhold verden over. Globalt har bolig- og eiendomsmarkedet vokst til å i dag være mer enn dobbelt så stort som verdens totale BNP, henholdsvis $217 trillioner mot $80 trillioner. Årsaken til dette er at bolig har blitt et svært attraktivt investeringsobjekt for private aktører og selskaper. Globale finansmarkeder får stadig økende innflytelse over hjemmene og byene våre, og konsekvensen er at boliger blir rene pengemaskiner for investorer. Norge bidrar også til denne globale trenden gjennom Oljefondet som blant annet har investert i selskapet Blackstone, som står bak en rekke masseutkastelser og ekstreme leieøkninger.

Også på hjemmebane står historier om uverdige boforhold i kø. Det samme gjør økonomiske råd om at å «komme seg inn på boligmarkedet». Eierlinja har stått sterkt i Norge i flere tiår, hvor målet er at alle skal eie sin egen bolig. Det er nærmest umulig for mange, når boligprisene i Norge har økt med 100 prosent de siste ti årene. Gjennom skattepolitikken subsidieres boligeiere av staten, samtidig som færre har mulighet til å ta del i de samme fordelene, særlig lavinntektsgrupper og unge. I tillegg har eierpolitikken ført til en historisk høy gjeldsbyrde som i stor grad bæres av de unge.

Dette er realiteten sykepleierindeksen viser. Såkalte “folk flest” har rett og slett ikke råd til å kjøpe en anstendig bolig i Tromsø. Økende segregering hvor kun de rikeste har råd til å bo i byen svekker samholdet og mangfoldet i byen, og gjør at hverdagen til alle som arbeider i byen blir vanskeligere. Kombinasjonen av markedskreftene og en politikk som favoriserer boligeiere har bidratt til økende ulikhet mellom de utenfor og de innenfor boligmarkedet.

Alternativet for de med lavere inntekt blir å leie bolig. Å betale halve, eller enda mer, av månedslønna til en heldig person som kanskje arvet boligen på et tilfeldig gunstig tidspunkt. Omtrent 20 prosent av oss er leietakere, og det er ikke kun studenter eller unge. For leietakere er det ikke bare skyhøye priser som er en utfordring, men også korte leiekontrakter, eiere som tar seg inn i boliger, lite innflytelse over eget hjem, og lav standard som gir leietakere dårlige boforhold. Dessuten er leieprisene i dag ofte tilsvarende den månedlige kostnaden ved å betjene et boliglån.

Det er denne realiteten, hvor bolig er på vei til å bli et gode kun for de rikeste, som er bakgrunnen for en bred front for ny boligpolitikk. Oppropets første krav er at politikere ved lov må sikre trygge boforhold for alle leieboere. Husleieloven har lenge favorisert den allerede mektigste parten i leieforholdet, nemlig utleier. Her trengs det tydelig en endring.

Retten til et trygt hjem må gjelde samtlige, også de de som permanent står utenfor både leie- og eiemarkedet. Oppropets andre krav handler derfor om å få tilbake en velferdspolitikk for de som permanent står utenfor boligmarkedet. Kommunene har et ansvar for innbyggernes velferd og trygghet. Å skulle tjene penger på kommunale boliger setter økonomisk profitt over liv og helse, og slik politikk er ikke en kommune verdig.

Ettersom verken leie- eller eiemarkedet, eller de kommunale alternativene fungerer, trenger vi en ny løsning. Organisasjonene bak oppropet krever derfor en større nasjonal satsning på en tredje boligsektor med fokus på ikke-kommersielle og offentlige aktører. Løsninger innenfor en tredje boligsektor kan bidra til å sørge for rimelige og anstendige boliger for alle, også de som ikke oppfyller kravene for kommunalbolig eller har høy nok inntekt - eller foreldrenes bankkonto i ryggen.

Vi kan ikke fortsette å la boligmarkedet seile sin egen sjø - det trengs konkrete politiske tiltak. Markedet har aldri løst sosiale utfordringer eller sikret alle trygge og gode liv. Det gjør heller ikke boligmarkedet. Tida er overmoden for en skikkelig opprydning. Heldigvis finnes tiltakene. Nå trenger vi bare politisk vilje, både i Tromsø kommune og blant våre folkevalgte på Stortinget.