Fosensaken og eventuell riving av 151 vindmøller framstår både i debatter og på sosiale media nesten som en kulturkrig. Raseriet fra deler av samisk side overrasket nok mange, og like kraftfullt er bekymringene, ikke minst fra Finnmark, om at all utvikling kan stoppe opp og at det i realiteten er reindriftssamene og Sametinget som kan legge ned veto mot nødvendig næringsutvikling.

Hvorfor er det blitt slik?

Reindrifta føler at de ikke blir tilstrekkelig hensyntatt.

På den andre siden mener mange kommuner i Finnmark at alle planprosesser stopper opp og har gjort det i mange år, samtidig som fraflyttingen bare eskalerer.

Over det hele er det en større himmel, med truende utsikter. Finnmark grenser til et aggressivt og krigførende Russland. Ingen lever så nært Russland som oss. I den konteksten er det overhengende viktig at Finnmark er bebodd.

Vi finnmarkinger, uansett hva vi jobber med eller hvilken identitet vi har, trenger å stå sammen. Vi trenger å bygge fylket vårt. Vi trenger arbeidsplasser og muligheter for våre unge. Vi er en etnisk mikset befolkning av samer, kvener, nordmenn og et utall andre. Vi var multikulturelle lenge før ordet ble oppfunnet. Det som foregår nå viser et akutt behov for å leve i fredelig sameksistens.For å få det til må vi snakke med og til hverandre på en respektfull måte.

Fra mitt ståsted på kysten, tenker jeg at det er viktig at vi blir enige om at vi alle, fra kyst til innland, trenger infrastruktur.En gang- og sykkelsti for barn og andre myke trafikanter i Hammerfest, kan ikke stå uavklart mht til godkjente planer i over 10 år fordi reindrifta ikke godkjenner den. Det er bare ganske enkelt ikke akseptabelt.

Vår mulighet til å stille opp for hverandre kan måles når vi nå skal bygge 420 kv linje for strøm til Øst- Finnmark.

I Finnmark AP har vi gjentatt dette kravet overfor nasjonale myndigheter hvert eneste årsmøte i 15-20 år. Vi finnmarkinger har endelig fått gjennomslag for dette livsviktige kravet for Øst- Finnmark.

Utviklinga i Fosen-saken gir grunn til bekymring om framdriften i denne utbyggingen.Det er helt klart at ei linjeutbygging vil kreve inngrep i naturen. Dersom vi ønsker utvikling av våre samfunn, så må vi godta det. Etablering av nye arbeidsplasser krever energitilgang, samt at Finnmark må styrke sin selvforsyning.

Er det en menneskerett å ha tilgang på nok strøm? I vår moderne verden vil nok de fleste svare ja, selv om det kanskje ikke ligger inne under det juridiske begrepet.

Befolkningsnedgangen i Finnmark krever ekstraordinære tiltak for å snus. Vi kan aldri beholde innbyggere, eller rekruttere nye, dersom det kun er strid og spetakkel og uavklarte prosesser.Stortinget har aldri ment å gi en befolkningsgruppe eller en yrkesgruppe vetorett, slik det nesten virker som reindrifta og Sametinget har nå.

Min hensikt er ikke å peke på reindrifta som et problem for Finnmark. De er en del av vår kultur, men problem oppstår dersom en næring i praksis kan stoppe nødvendige prosesser. Alle beslutningspartnere må bidra til å løse også de vanskelig spørsmålene om eks.vis hvor ei 420 kv linje skal gå, for å minimere belastningen ved linjeutbygging.

I saken om gang- og sykkelstien i Hammerfest virker det som Statsforvalteren har bidratt til å trenere prosjektet.

Det er behov for klar, tydelig og forutsigbar prosessveiledning fra den norske stat.

Ett er ihvertfall sikkert, skal Finnmark kunne legge til rette for nye næringer, nye arbeidsplasser og et attraktivt bomiljø, må staten innføre et regelverk som ivaretar alle finnmarkingers interesser.

Like sikkert påhviler det oss finnmarkinger å bidra til kompromiss og løsninger, ikke uforsonlig strid.