Arbeiderpartiet og Senterpartiet har maktbasen sin utenfor de store byene. De burde benytte den sjansen til en mer offensiv boligpolitikk.

«Hvordan skal vi klare å innføre en ny boligpolitikk når 80% er inne på markedet og nyter godt av dagens situasjon?».

Spørsmålet ble stilt på et debattarrangement i Tromsø jeg deltok på like etter valget. Men er det slik at alle boligeiere har like interesser?

Vinnerne er i hovedsak innbyggerne i de store byene. Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø. Ikke de unge som skal etablere seg, men de som har vært der lenge. Byer med sterkt økende priser over mange år.

Beveger man seg ut av de store byene finner man et annet bilde: De fleste har et godt sted å bo, man har god plass gjerne og er man litt eldre har kanskje huset blitt raskt nedbetalt. Boligmarkedet har gitt dem den livsnødvendigheten en trygg bolig er.

Men det er en vesensforskjell fra det som skjer i storbyene:

I de store byene har utviklingen gitt mange vanlige voksne mennesker stor formue, og dermed høy mobilitet, ved bare å la boligen vokse i pris. De har muligheter, i alle fall på papiret, som store deler av befolkningen i distriktet ikke har. I Oslo finnes det mennesker med vanlige inntekter som har muligheten til å selge en bolig de kanskje kjøpte som ung, eller arvet, flytte til Finnmark og få en tilsvarende jobb og sitte igjen med millionformue. I stor grad bare på grunn av boligmarkedet. Selv om få velger å gjøre dette viser det med tydelighet at boligmarkedet driver omvendt omfordeling av rikdom og livssjanser mellom by og bygd.

Dette skaper en formidabel formuesulikhet. Gjennomsnittlig boligformue var i 2019 nesten åtte ganger høyere i Tromsø enn i kommuner som Berlevåg, Tana og Træna.

Innbyggerne der har ikke like gode muligheter til å gi barna hjelp inn på boligmarkedet og barna ender også opp med å arve mindre. Lar vi dette fortsette kan det godt være dette skaper sosiale forskjeller som befester seg i generasjoner.

Byene med sterkest vekst har også det til felles at Ap og Sp stort sett gjør det dårligere der enn landssnittet. Regjeringens maktbase er utenfor de store byene.

Regjeringsplattformens punkter på boligpolitikk handler om å finne flere verktøy til kommunene og utvide Husbankens samfunnsoppdrag. Hva det vil innebære får vi vel se etterhvert. Men om vi virkelig skal gjøre noe kommer vi neppe uten skatt; et nasjonalt skattesystem som straffer de som er utenfor og belønner de som er innenfor, særlig de med de høyeste boliglånene i byene.

Senterpartiet særlig har vært opptatt av å kutte skattene til folk med vanlige inntekter. Det er prisverdig og kan blant annet gjøres ved å vri skattlegging over fra inntekt til bolig. Det kan dempe prisveksten og gjøre det mindre lønnsomt å investere i sekundærbolig. Økninger her kan avbalanseres med kutt i inntektsskatt på vanlige inntekter.

Sånn kan regjeringen dempe prisveksten, samtidig som de hindrer at byens befolkning løper fra distriktet i formue og livsmuligheter.