Gå til sidens hovedinnhold

En bok om bekmørk fornorskningshistorie

Kathrine Nedrejord: "Lappjævel!" (Aschehoug 2020)

Bokanmeldelse

I ferien har sønnen min og jeg lest boka Lappjævel! av Kathrine Nedrejord. Jeg ble oppmerksom på boka etter at den ble nominert til bokslukerprisen for 2021, en pris som tildeles i høst og hvor utvalgte skoleklasser utgjør juryen. Egentlig var det min sønn som skulle lese boka, men etter et par kapitler med høytlesing for junior, ble jeg grepet av historien om Sammol slik at den ble lest fra perm til perm.

Om forfatteren

Kathrine Nedrejord (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. På egen nettside forteller hun at hun er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hennes første ungdomsroman Hvem er jeg når du er borte utkom i 2016. Slepp meg fra 2018 ble nominert til Uprisen og ble dessuten valgt som Norges bidrag til IBBY Honour List. I 2019 kom hun med boka Det Sara skjuler og i 2020 med Lappjævel!. I tillegg til å skrive for barn og unge har Kathrine Nedrejord skrevet flere romaner for voksne.

Nedverdigelser, frykt, savn og diskriminering

Boka om samegutten Sammol er en barne- og ungdomsroman. Selv om boka med den litt vonde tittelen Lappjævel! (med utropstegn) er en roman, tar den utgangspunkt i en virkelighet mange samiske internatbarn opplevde til langt ut i etterkrigsårene. Historien, som foregår på en udefinert plass et sted i Finnmark cirka 1950, er således ikke ukjent. Forfatteren skal likevel ha honnør for på en realistisk måte å levendegjøre en mørk historie vi ikke har rett til å glemme. Gjennom 198 sider formidler hun tankene og opplevelsene til sju år gamle Sammol. Dette er opplevelser som består av nedverdigelser, frykt, savn og diskriminering, men (til en viss grad) også glede og stolthet.

Sammol er av reindriftsfamilie og kan ikke et ord norsk når han kommer til skolen. Fortellingen starter med at hans far følger den noe motvillige sønnen til skoleinternatet. Møte med internatet blir brutalt. Første kvelden, etter rektor Rygh har vist Sammol til sovesal Furu, stiller de andre guttene på salen seg opp ved senga hans og tisser i den, noe som ikke bare resulterer i en kald og illeluktende første natt for den nye eleven, men også at han neste dag får skjenn for sengevæting. Slik fortsetter nedverdigelsene. På soverom Furu er det kvengutten Isko som er sjef og han er en infam mobber som aldri gir Sammol fred.

På skolen går alt på norsk og Sammol, som ikke forstår et ord av det nye språket, lærer naturlig nok lite. Selv om lærer Pedersen ikke er den som går hardest inn for fornorskninga, viser han liten forståelse for Sammols vansker med å ta til seg kunnskap via et fremmed språk. Sammol opplever derfor å bli sendt på gangen for ting han ikke har fått med seg i klasserommet. Også navnet hans blir fornorsket – på skolen skal han hete Samuel. Det hele blir til et mareritt hvor et lite barn, langt borte fra sine foreldre, blir offer for et ydmykende system det neppe kan lære mye av – utover at samisk kultur og språk er null verdt.

Sammol har imidlertid et talent for løping, noe lærer Pedersen oppdager og verdsetter, og sammen setter de seg mål om at Sammol skal vinne 60 meter i skolemesterskapet i friidrett. Dette bli da også en drivkraft for Sammol og en arena han opplever å lykkes på.

Lærer Pedersen, som har en viss forståelse for de samiske barna på skolen, og som av den grunn har lært seg et gebrokkent samisk, forsvinner imidlertid sporløst etter juleferien.

Lærer Pedersen blir erstattet av den infernalske frøken Steen. Sammen med de tre andre samiske barna i klassen, blir Sammol nå plassert på bakerste rad i klasserommet. Det skal ikke være noen tvil om at samene står nederst på rangstigen. Og i motsetning til Pedersen, kvier ikke frøken Steen seg for å bruke linjalen på fingertuppene til stakkarene som er så uheldige å glippe ut med et samisk ord. Og verken hun eller rektor Rygh synes noen gang å sette spørsmål ved om fornorskingspolitikken er til samebarnas beste.

Det hele ender i et dramatisk crescendo etter at Sammol har vunnet skolemesterskapet i friidrett, og stolt tar imot sin medalje. Uten å avsløre det videre forløpet, kan det nevnes at seieren ikke blir belønnet med ros og at Sammol etter en konfrontasjon med frøken Steen, flykter fra skolen, rektor og lærerne. Flukten ender hjemme hos foreldrene, hvor Sammol opplever at han heller ikke lenger lykkes i sitt samiske miljø. Faren er dessuten misfornøyd med at Sammol bruker unødig arbeidstid på løpetrening.

Boka ender med en litt skuffende avslutning hvor Sammol søker tilflukt hos en annet offer for datidens skolepolitikk, lærer Pedersen, som har fått sparken fordi han var for forståelsesfull overfor de samiske skolebarna. Som leser forventer man en rettferdighet og en «happy ending» som ikke kommer. Hvorfor må ikke rektor Rygh og frøken Steen stå til rette for sine gjentatte overgrep?

Relevant bok

Nedrejord skriver godt og det er et riktig grep å gjøre Sammol til forteller og jeg-stemme i boka. Det innebærer at vi ser det hele fra hans ståsted og at vi som leserne nærmest får føle på kroppen den uretten og nedverdigelsene han opplever. Samtidig driver disse skildringene oss som lesere videre inn i boka i en søken etter å finne ut hvordan Sammol skal klare seg gjennom marerittene – og om rettferdigheten fyllest til slutt. Fortellergrepet gir også forfatteren et noe større rom for subjektive framstillinger. Og selv om Nedrejord beskriver et skadeskutt barn som til slutt verken er hjemme i norsk eller samisk kultur, gir hun oss ikke et bilde av en gutt uten livsmot.

Boka er relevant fordi den setter søkelys på et lite kjent – og lite ærerikt kapittel i norsk-samisk skolehistorie – en historie det er viktig at dagens ungdom kjenner til. I og med at Nedrejord løfter frem et stykke nordnorsk og samisk historie det ikke snakkes mye om, burde boka også ha en målgruppe som temabok i grunnskolen. Aldersmessig er min mening at leserne bør være 10 år eller mer for å ha utbytte og interesse av boka – samtidig som de noe yngre kan nås gjennom høytlesning.

Etter å ha lest boka kan man spørre seg om forholdene på internatene på 1950-tallet virkelig var så brutale og ille som skildringene i boka kan tyde på. Det skal ikke jeg begi meg ut på å svare på, men jeg er glad for at en Sannhets- og forsoningskommisjon nå er i gang for å finne ut noe om dette. Kommisjonen skal bl.a. undersøke betydninga av fornorskingspolitikken frem til i dag. Den norske skolepolitikken og det den eventuelt førte til av undertrykking og overgrep overfor minoritetsfolkene er en naturlig del av dette.

Boka er relevant også for voksne, ikke bare som roman, men også som debattbok. De litt eldre har et bedre grunnlag enn bokas egentlige målgruppe for å bedømme innholdet i den og vil derfor i større grad kunne tenke seg konsekvensene av det Sammol opplever. Voksne mennesker er også bedre i stand til å reflektere over om internatlivet virkelig var så brutalt som det Nedrejord skildrer. Også derfor bør boka debatteres, gjerne av de som har opplevd internatlivet, men også av de som ikke har fått erfare det, men som tidvis setter lite passende betegnelser på de som løfter fram krevende spørsmål fra vår nære historie. Boka er også interessant for de som vil debattere om fornorskningen virkelig var en styrt og villet politikk. Lappjævel! kan godt også leses og debatteres av de som tar sine samiske slektninger eller tilfeldige personer fra kysten av Troms og Finnmark til inntekt for at fornorskings­politikken ikke var så ille, ja kanskje endatil et ønsket aktivum fremfor noe krenkende.

Mange av oss har blitt utsatt for infame mobbere som både et større og sterkere enn oss selv. I denne boka er det kvenske Isko som har denne rollen. Utover en noe tam slutt, hvor en forventet rettferdighet ikke kommer, og visse spørsmål om virkelighetsrealismen i skildringene, er det naturlig å spørre om det er riktig av forfatteren å gi et barn fra et annen minoritetsfolk den usympatiske rollen Isko er tildelt.

Oppsummert er boka høyst relevant både som historieforteller og debattbok, og som nevnt er den aktualisert av arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den er også aktuell da den gir et innblikk i det som kan skje i et barnesinn som blir ydmyket og fjernet fra egen kultur – som det i tillegg får høre at er null verdt. Uten sammenlikning for øvrig er den også aktualisert av tidligere hendelser på kostskoler for urfolk i Canada og andre steder i verden.

Kommentarer til denne saken