Gå til sidens hovedinnhold

En bjørnemassakre i Indre Troms - eller et forsøk på å håndheve politikk?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Per Erik Kristensen skrev 07.07.2021 kronikk med overskrift «Bjørnemassakren i Indre Troms». Kronikken har flere faktafeil og framsetter myter om norsk saueproduksjon som krever tilsvar.

Beitenæringa i Norge er en nasjonal interesse. Det har Stortinget befestet gjennom sine rovdyrforlik. Stortinget har vedtatt et kompromiss som både skal sikre levedyktige rovdyrbestander og beitebruk i utmark. Det todelte målet bygger på tre sentrale forutsetninger.

Den første forutsetningen er bestandsmål for hver enkelt rovdyrart. Bestandsmålene er satt for å forhindre at rovdyrbelastningen for beitenæringen blir urimelig stor. Videre har Norge ikke forpliktet seg til å ha levedyktige rovdyrbestander innenfor egne landegrenser, men dette skal søkes oppnådd gjennom samarbeid med våre naboland. Det siste er nå stadfestet av Høyesterett i ulvedommen av 26.03.2021. Bjørnene i Indre Troms er en del av den felles skandinaviske bjørnebestanden som nå er anslått å være over 2800 bjørner.

Det har aldri skjedd tidligere i nyere tid at fire ulike bjørner tar sau samtidig i et begrenset område i Troms. Vi mener det er flere bjørner i området enn det Rovdata har klart å dokumentere. (Antall rovdyr blir dokumentert ved at frivillige samler inn skitprøver).

Vi vet videre at det på svensk side bare i vår, blir felt 21 bjørner for å beskytte kalvingsområder for reindrifta. Dette kan ha betydning for at bestandsmålet i bjørnesona ikke nås så raskt som man ønsker.

Den andre forutsetningen er arealdifferensiert forvaltning. Rovviltnemndene har opprettet rovdyrsoner for bjørn, jerv og gaupe. I sum dekker rovviltsonene 55 % av Norges fastland. Det er innenfor disse rovviltsonene bestandsmålet om antall årlige ynglinger skal nås. I Troms har rovviltnemnda opprettet ei bjørnesone i Målselv og Bardu hvor målet er to årlige ynglinger av bjørn. I bjørnesona skal beitebruken tilpasse seg tilstedeværelsen av rovdyr, men i praksis har beitebrukerne her blitt tvunget til å gi opp. Det er ingenting som heter buffersone, vi har rovviltsone og beiteprioriterte soner.

I beiteprioriterte soner skal ikke rovdyr utgjøre et skadepotensial. Formålet her er nettopp å skape forutsigbarhet for beitebrukerne og redusere konflikten. Det er i strid med Stortingets rovviltforlik når Statsforvalteren og Miljødirektoratet stanser skadefelling på bjørn som dreper og skader sau i områder som er prioritert for beitebruk. En slik praksis fjerner den viktigste tryggheten beitebrukerne har for å ha beitedyr på utmarksbeite.

Etter hvert som sauebønder nærmest bjørnesona har blitt tvunget til å gi opp har bjørneangrepene stadig flyttet seg vestover. I fjor sommer måtte Laila Myrhaug slutte med sau etter å ha brukt 24 år på å bygge opp gårdsbruket i Østerdalen i Bardu. Da var det ei binne med unger som fikk herje i saueflokken. Til tross for at Laila Myrhaug hadde sauen i beiteprioritert sone var ikke rovviltmyndighetene villig til å felle bjørnene. Til slutt ble det besluttet å flytte binna, noe som ikke ble gjennomført. Etter å ha tatt sau utover sommeren vandret binna med ungene inn i bjørnesona i Dividalen. I sommer har begge ungene til denne binna blitt registrert med DNA i beiteområdene i Bardu. Når de har lært å ta sau av mora, fortsetter de når de blir voksne bjørner.

I praksis utvides rovviltsonen og forutsetningen for rovdyrforliket undergraves med denne slette håndteringen. Rovdyr som gjør skade i beitepriortertesone, skal tas ut.

Den tredje forutsetningen i Stortingets rovdyrforlik er full erstatning til dyreeier når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt. I erstatningsoppgjøret har rovdyrmyndighetene innført en praksis der det i hovedsak kun er sauebønder som kan vise til sauekadaver som er dokumentert drept av fredet rovdyr av Statens naturoppsyn som får erstatning. Dette kravet er svært vanskelig å innfri da drepte husdyr blir spist på både av rovdyr, men også av fluelarver og åtseletere i sommervarmen. Skal du kunne dokumentere tap til rovdyr, må dyret finnes i løpet av kort tid. Noe som er vanskelig, både fordi bjørn ofte drar dyret med seg og fordi gress, kratt og vie gjør det vanskelig å se hva som ligger på skogbunnen.

Det var kun 7,2 prosent av landets 13 747 sauebønder som søkte om rovdyrerstatning i 2020. I tillegg avkortes ofte søknadene etter at normaltapet er trukket fra. Erstatningsoppgjøret er derfor betydelig lavere enn det reelle tapet av sau til rovdyr.

Tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at det i 2019 ble sluppet 1 935 503 sau på utmarksbeite i Norge. Det totale tapet på utmarksbeite var 102 000 sau og utgjorde 5,27 prosent. Av disse ble kun 17 567 sau erstattet som drept av rovdyr. Det blir feil når Per Erik Kristiansen påstår at de resterende 84 433 sauene døde av andre årsaker som parasitter, giftige planter, rev, flått og sykdommer.

Vi har svært god kunnskap om tap av sau på utmarksbeite uten tilstedeværelse av rovdyr i Norge. Siden 1972 er det gjennom ordningen Organisert Beitebruk registrert slippdato, sankedato, antall sau på beite og antall sau som er sanket for om lag 800 beitelag i hele Norge. Fram til 1990 var rovdyrbestandene i Norge svært begrenset. I perioden 1972 – 1990 lå tapene for sau etter 100 dager på utmarksbeite mellom 3 % – 4 %. På fjellbeite var tapene 1,5% for sau og 3% for lam. På skogsbeite var tapene 2% for sau og 4% for lam.

Gjennom målrettet avl og godt dyrehold har den norske kvite sauen bedre dyrehelse i dag enn for 30 år siden. Dette ser vi blant annet fra gamle Hordaland fylke som er det fylket som har færrest rovdyr i Norge. Her er de totale tapene på utmarksbeite lavere i dag enn på 1970-tallet. Med bakgrunn i dette mener vi de reelle rovdyrtapene i dag utgjør nærmere halvparten av de totale tapene som oppstår på utmarksbeite.

Ifølge Norsk institutt for bioøkonomi ligger noen av landets aller beste utmarksbeiter i Indre Troms. Det er helt grunnleggende for driften på gårdsbrukene i Norge at sauen om sommeren henter fôret i utmarka. På innmarka dyrkes gras som sauen skal spise til vinteren. På utmarksbeite finner sauen de urtene den helst vil ha og lever fritt. Dyrevelferden på utmarksbeite er normalt svært god når sauen ikke blir jaget og drept av rovdyr. Det slippes årlig over 1,9 millioner sau og lam, 254 000 storfe, 58 000 geiter og 9 000 hester på utmarksbeite i Norge. Disse husdyrene høster fôrressurser i utmarka som tilsvarer det man ville måtte bruke 10 % av Norges fulldyrkede areal for å produsere. Beitebruk bidrar både til økologisk og økonomisk bærekraftig produksjon av mat.

Norge er blant de landene i Europa hvor beiteressursene i utmark betyr mest for landets matproduksjon. Kun 3 % av Norges fastlandsareal er jordbruksareal. Dette er den laveste andelen for noe land i Europa. Samtidig har Norge gode utmarksbeiter av høy kvalitet på 45 % av fastlandsarealet og det aller beste ligger i Troms.

Per Erik Kristiansen hevder videre at det er kraftig overproduksjon av sau i Norge. Dette var riktig fram til 2020. Som følge av overproduksjonen har sauebøndene redusert påsett av lam slik at det nå er færre sauer på beite. Samtidig har Nortura som markedsregulator solgt unna sauekjøttet som fram til i vinter lå på reguleringslager. Etter flere år med overdekning er markedet for sau og lam nå i balanse og det anslås at vi må importere 500 tonn lam i 2021.

Avslutningsvis blir det reist et spørsmål om vi ikke har råd til en sameksistens med fattige 7 bjørner i Troms? Svaret på det er kort og godt nei, dyr som utgjør skade i en beiteprioriterte sone skal tas ut. I tillegg skal de 7 ses i sammenheng med de 2800 i Sverige. Da er de plutselig ikke så få allikevel.

Kommentarer til denne saken