Dagens regjering vil ta i bruk grunnrenteskatt for lakseoppdrett. Det ville også havbruksskatteutvalget for få år siden. Saken har gitt oss en debatt og et leven vi altfor sjelden opplever. Leg og lærd, fattig og rik og notoriske kranglefanter har det som fisken i vannet nå.

Noe av det skyldes nok at alle har en mening om skatt, på jorden og til vanns, de fleste er nok mot. De som trolig er mest opptatt av skatt er Finansdepartementer (for) og børsaktører (mot). Den foreslåtte havbruksskatten er sikkert detaljrik, men den skal få ligge i fred, det er viktigere å prøve å se framover, lakseskatt eller ikke.

Ved å gå litt i dybden av det nær-kryptiske begrepet ’grunnrente-skatt’, så vil man komme til at ”det er leieavgift for bruk av naturressurser” (fra Forskning.no; Anne Lise Stranden, 2022). Stryk avgift, og man får ”leie for bruk av naturressurser”. Det er greit at lakseoppdrettere i fremtiden må betale leie for bruk av felles arealer i fjorder og sund, til virksomhet som de tjener til dels ekstremt godt på. Det blir veldig feil at det ikke betales leie av produksjonslokaler. Det er ugreit når en viktig innsatsfaktor som gis bort gratis, skal kompenseres ved økt skatt. Gratis er farlig, for alt er selvsagt ikke like verdifullt. De fleste syns at vi skal ta betalt for olje/gass på/i havbunnen, eller for fossekraften. I dag blir våre villfisk-ressurser gitt til et minskende antall fiskebåtredere på eksklusiv basis, helt gratis. Det skal jeg komme tilbake til.

Bruken av ordet -skatt- trigget nok bred motstand mot forslaget. Få liker skatt, forståelig nok. Motstanden økte med begrunnelsen at ’staten’ trengte mer penger, men offentlige sløsing er ikke argument for mer skatt, snarere det motsatte. Trolig spekulerte nok Finansdepartementet på andre metoder for å få inn mer penger, men de endte altså opp med en skatt på pengestrømmen, som ikke fremstår som gjennomtenkt.

Valget av metoden skatt er forståelig, for staten er vant med og har mange metoder for å tyne penger fra fattig og rik. En annen og langt bedre metode ville vært å kreve for leie av produksjonslokalene (sjøarealet). Leieprisen kan rimelig lett finnes ved hjelp av auksjoner – for å komme nær den forretningsmessige verdi på leien. Oppdrettere ville da tilpasse seg som de er vant med, optimal produksjon-salg: inntekt, fratrukket lønns- og driftskostnader (herunder leie av lokaler på hav og land), skattemessig disposisjoner og så betalt sin skatt med glede og rede penger.

Og – de aktuelle kommuner/fylker kunne få sin del av leien og havnet på den riktige side av bordet. Det må nevnes at det være naturlig at man samtidig myket opp konsesjons-ordningen med sine eksklusive retter til å drive lakseoppdrett, og innført konkurranse som effektiviseringsmetode innen industrien.

Nå har saken ledet lokalpolitikere til å gi støtte til oppdrettsmilliardærer som for få uker siden ikke visste hvor de skulle gjøre av pengene de måkte inn, og ble lignet som sosialklienter neste dag, etter melding om lakseskatten kom, og aksjekursen falt. Ordførere over det ganske land ynker seg over fremtidige tap av arbeidsplasser – men det skal man ha respekt for, selv om det kan fryktes at de ikke har særlig peiling.

Oppdrettseiere/aksjonærer, store og små, har imidlertid ett mål for øyet, nemlig å maksimere profitten, på norsk; tjene mest mulig penger. Og overtale en lokalpolitisk leder til sørge for optimale rammevilkår er en del av arbeidsdagen.

Det er ikke logisk å legge lakseoppdrett i samme skatte- og avgiftskurv som inntekter fra vannkraftproduksjon (en evighetsgreie og en strategisk ressurs for landet), eller for dens saks skyld oljenæringa, som nå kanskje får en kortere nådetid enn den drømte om. De er så forskjellig fra lakseoppdrett at de ikke bør sammenlignes eller beskattes på samme måte.

Fellesskapet mellom fiskeriene og fiskeoppdrettsnæringen bygger mer på ’tradisjoner’ enn analytisk tenking. Fiskeridirektoratet bidro til at enerettstenkning fra fiskeriene ble gjennomført innen oppdrett. Det alene har ikke hatt avgjørende betydning, men det er et faktum at lovgivingen ble bygget rundt eksklusivitet hvor tillatelser til å drive ble tildelt bestemte grupper/individer. Konsesjoner og volumgrenser ble en naturlig del av det. Det er slike forhold som har ledet til at rettighetene til fellesskapets fiskeressurser går gratis til færre og færre fiskebåtredere, trolig med et økende antall andelseiere fra fremmede land.

Slik møtes fiskeri- og oppdrettsnæringene – som er svært forskjellige, unntatt lovlig adgang til eksklusive retter til gratis ressurser og innsatsfaktorer til sin ’produksjon’.

- Konsesjonshavere/oppdrettseiere til gratis produksjonsarealer. Den vil ennå en tid være desentralisert til fjorder og sund pga. teknologisk utvikling, men ’mærene’ er på vei ut fjordene. Der trenger de neppe konsesjoner lik de idag, men vil kunne møte økt konkurranse om tekniske innsatsfaktorer. Erfaringen med offshore-operasjoner er ervervet siden sekstiallet med petroleumsvirksomhet til havs, så de kan kjøpes, så det en økonomisk sak. Skatte og avgiftsmessige sider må nok lenes mot eksisterende lovgiving knyttet til vår økonomisk sone til havs – men det er ikke så sikkert at ’grunnrenteskattetanken’ kan anvendes sånn uten videre på Trænabanken, men den burde kanskje det.

- Fiskebåtredere får gratis kvoteregulerte fiskeressurser til sine båter. Dèt vil fortsette med økende konsentrasjon av penger og makt – med lovgiverne i ryggen. Her blir fiskeriene innenfor 200 mila ivaretatt som ’norsk’ – og fiskebåtredernes rett til gratis fisk vil fortsatt bli intenst forsvart av fiskerienes valgte politikere, og egen forvaltning. Den prosessen som er i gang nå, mer offentlig av pengenød enn forståelse av ’grunnrenten’ som prinsipp av regjeringen, kan neppe stoppes. Så en dag vil kanskje fiskebåtredere måtte ha en sjekk med seg før de får sette en snurris med inntil 5 kveiler rett sør for Lofotodden, eller ei ringnot etter lodde på Nordbanken.

Det vil være bra om debatten utvides ved at fellesskapet utenom ’næringan’ krever innsyn og sine retter og vet at de ikke kommer gratis – for de fleste av oss vet at ingenting er gratis.

Og grunnrentens far, A Smith har sitt på det tørre, for han beskrev skatt på grunnrente som en skatt på en monopolinntekt.