Under den kalde krigen ble flyktninger fra kommunistiske regimer tatt imot med åpne armer og ble fram mot midten av 1970-tallet raskt tildelt arbeid og bolig. En av de aller første flyktningene var en frihetskjemper fra Ukraina. Det paradoksale er at i dag har Ukraina et enormt behov for beskyttelse for sivile på grunn av Russlands kuler og bomber de siste årene som tatt nærmere 15.000 liv i Øst-Ukraina.

Ukraina har en felles historie med Norge

I vikingtiden og i middelalderen var det tett kontakt mellom Skandinavia og Kyiv-Rus eller Gardarike som det ble kalt i våre sagaer. Herskerne i Kyiv var opprinnelig av skandinavisk herkomst. I vår tid fortoner avstanden mellom Norge og Ukraina seg som lang. I vikingtid var den kort. Den første som dro til dagens Ukraina var den sagnomsuste Olav Tryggvason. I 960 flyktet Astrid med sønnen Olav over Østersjøen. Målet var å finne Astrids bror, som tjenestegjorde hos fyrst Vladimir i Novgorod. Den unge Olav Tryggvason vokste opp i kretsen rundt livgarden til Vladimir, sannsynligvis først i Novgorod og deretter i Kyiv. I 995 kom Olav Tryggvason tilbake til Norge. Da forsøkte han, etter mønster fra Kyiv, å bygge opp en sterk kongemakt og innføre kristendommen som et nytt fundament under den norske staten. Senere tilbrakte Olav den hellige og Harald Hardråde, Oslos grunnlegger, lengre perioder i Kyiv-riket. Olav den helliges sønn, Magnus den gode, vokste opp hos fyrst Jaroslav i Kyiv. Håkon Håkonsson ga opphold til en gruppe flyktninger fra Kyiv-Rus eller Gardarike som fikk bo i Malangen i Troms. Dette etter den mongolske erobringen av Kyiv-Rus og da forsvant etterhvert kontakten med Norge.

Krigsutsatt både fra øst og vest

Ukraina har gjennom historien vært utsatt fra erobringer og krig fra både øst og vest. Alt fra Mongolia ved Djengis Khan og Russland fra øst og fra Polen, Østerrike og Ungarn i vest. Dessverre skjer dette den dag i dag med Putins krigføring i Øst-Ukraina.

Flyktningen som kom fra Ukraina var Mykola Radejko rett etter den 2. verdenskrig. Han ble født i den lille vest-ukrainske byen Javoriv i oktober 1920. Hans foreldre hadde også sett dagens lys i denne landsbyen som da var en del av det østerrikske-ungarske keiserdømme. I ungdomsårene fikk Mykola oppleve russifiseringsprosessen som Stalin startet og som førte til verdens største folkemord Holodomor i 1932-1933 hvor mellom 7 og 10.000.000 mennesker med politiske vedtak ble sultet ihjel. Folket i Europas kornkammer ble fratatt all mat, hjelpemidler og eiendom og ble skutt selv for å plukke noen usle kornrester i sin egen åker.

Frihetskamp og flyktning

Mykola Radejko startet studiene sine i Ukraina, men på grunn av 2. verdenskrig ble han innkalt til den Røde arme som utgjorde ca. 40% av ukrainere. Disse ukrainerne var også med å frigjøre Norge. Da nasizene erobret Ukraina fra Stalin i 1941 fikk den ukrainske nasjonalistbevegelsen fullt handlingsrom og ytringsfrihet. Mykola ble en del av UPA (Ukrainsk befrielsesarmé) og fikk etterhvert en ledende rolle. Etter krigen ble vestlige ledere, Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt enig med Stalin at Ukraina skulle tilfalle Stalin. Dette ble selvfølgelig aldri akseptert av ukrainerne, og de har aldri ansett seg som en del av Sovjetunionen. Men makten rådde. Vi nordmenn har en tendens til å kalle ukrainere for russere eller sovjetere i denne perioden. F.eks. sier vi russefanger om ukrainere og sovjetiske soldater som frigjorde Nord-Norge. Dette er noen som ukrainerne ikke aksepterer.

Mykola Radejko måtte på grunn av sin bakgrunn som medlem i den ukrainske geriljaen UPA, flykte for å unngå henrettelse av Stalin. Mykola gikk i 1947 til Polen og til Gdansk, sultet og var på nippen til å gi opp. Men med en tilfeldighet ble han kjent med noen hjelpere på kaia i Gdansk og det viste seg å være nordmenn. De klarte å få han usett ombord på et norsk skip og gjemte han på en lugar. Båten gikk til Haugesund og blindpassasjeren og flyktningen ble da arrestert og satt i norsk fengsel. Mykola Radejko opplevde oppholdet i norsk fengsel nærmest som et ferieopphold sammenlignet med de fengsel han hadde opplevd under krigen både fra nazistenes og russernes fangenskap. 5 år var gått siden han måtte oppgi sine medisinske studier i Lviv og sluttet seg til UPA på heltid. Han fikk etterhvert frihet i Norge og fikk jobb på gårdsbruk i Haugesund-området til kr. 15 i månedslønn.

Legeutdannelse

Etter 6 år, i 1950, fikk han reise til Oslo og gjenopptok sine studier. Han fikk plass på det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han fikk sin eksamen og var ferdig lege allerede forsommeren 1953. Umiddelbart etter eksamen dro han til Lofoten for han hadde fått et vikariat på Gimsøya. Ukraineren trivdes godt i øyrike Lofoten. Han var ingen sjøens mann, men vendte seg til pasientbesøk også via småbåten.

Han flyttet etterhvert tilbake til Oslo og ble også skolelege og idrettslege. Han giftet seg med Ragnhild Ramsland som også var lege. Han ble en viktig person i den ukrainske miljøet i Norge. Mykola Radejko var hele tiden bekymret for utviklingen i sitt hjemland og skrev en stor artikkel i Morgenbladet 29. august 1979: “Demokratiet i Russland har svake røtter, og det kommer til å ta lang tid før russerne modnes for demokratiet. Vi er vitner til at i stedet for liberalisme og demokrati dyrkes det i dag en ren russisk nasjonalisme i nesten alle russiske politiske leire. Og alle har samme mål: Bevaring av imperiet.”


Et fritt Ukraina

Høsten 1991 reiste Mykola Radejko hjem til Ukraina for første gang. Ukraina var da blitt selvstendig i februar 1991 og løsrevet seg fra Russland. Han kom for første gang til sitt fødested Javoriv som han forlot 48 år tidligere. Noen år tidligere hadde han ikke turt tanken engang på en hjemreise til sitt fødeland. Han ble mottatt som en helt og holdt taler i flere byer og skoler mens de blå-gule flagg vaiet. Nøktern som han var, var han i tvil om han ble hyllet som en motstandskjemper som vendte hjem, eller bare som en ukrainer som hadde gjort karriere i et fremmed land. Men samtidig opplevde han et utarmet land og nedslitte mennesker. Det gjorde det sterkeste inntrykket på han, selv om han var forberedt. Intet reparasjonsarbeid var utført gjennom de femti årene de hadde vært i Moskovittenes herredømme. Han så mangler overalt, han så et land rikt fra naturens side, men i ytterste fattigdom.

Likevel reiste han tilbake til Norge med optimisme. Han hadde sett gamle ukrainske symboler tatt i hevd. Han hadde opplevd barn snakke ukrainsk, russifiseringsprosessen var brutt.

Mykola Radejko var grunnlegger av det første ukrainske samfunnet i Norge.

Økonomisk er nå Ukraina på full fart oppover. Men en ting fikk han feil i, sin framtidstro og optimisme på vegne av Ukraina, han trodde ikke Russland kom til å angripe Ukraina militært igjen. Mykola Radejko døde i 2005 og ble gravlagt i Oslo.

  • Kilde: “Frihet for Ukraina” historien om Mykola Radejko av Chr. Christensen (forfatter).