På Hålogaland Teater spilles det nå en interessant og intens forestilling som fortjener stor publikumstilstrømning og konstruktiv debatt. Stykket er «Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, Nobelprisvinner fra 1936 og fornyer av amerikansk dramatikk. O’Neill hentet inspirasjon blant annet fra psykoanalysen, og fra forfattere som Ibsen og Strindberg.

Et hovedpoeng i psykoanalysen, som vi alle er godt kjent med, er at vår opplevelse og adferd påvirkes av ubevisste krefter og drifter, som både bygger opp og river ned. Vi er således ikke bevisst disse kreftene i oss. Og de er ofte heller ikke rasjonelle.

I sin kritikk i Nordlys av «Lang dags ferd mot natt» etterlyser teaterkritiker Anki Gerhardsen (terningkast 3) følgende: «Det er vanskelig å leve seg inn i intense følelser hvis vi ikke aner hvorfor de har oppstått».

Det har hun rett i. De vanskelige følelsene er gjerne uforståelige både for personen selv, og for utenforstående. Oversatt til HT, karakterene i stykket synes først ikke være seg bevisst drivkreftene. Derved aner heller ikke vi, som publikum, hvilke traumatiske opplevelser som ligger til grunn for de intense følelsene, og som driver adferden i stykket. I hvert fall ikke i begynnelsen. Vi forstår ikke hvorfor og hvordan følelsene har oppstått. Så vi strever med å leve oss inn i dem. Vi får først bare det intenst destruktive familiesamspillet rett i fleisen.

Slik viser stykket oss kjente følgevirkninger av sterkt negative livshendelser, av traumer – de ufrivillige gjenopplevelsene, de utallige repetisjonene som spiller seg ut mellom familiemedlemmene, den nedsatte kontrollen med følelser, den tankemessige forvirringen, den desorganiserte tilknytningen. På toppen, rusmidlene for å lindre den psykiske smerten.

Gerhardsens etterlysning av forståelse, og derved hennes negative kritikk av stykket og av skuespillerne, vitner for meg om mangel på kunnskap, både av de psykologiske faktorene, og av stykkets struktur. Som antydet, i første akt starter man så vidt «å skrelle løken». Men det er mange lag å skrelle.

Gerhardsen skriver videre, «forklaringene og beveggrunnene til de ulike karakterene kommer i liten grad fram». Igjen synes det å være feil premiss for kritikken.

For det er først utover i dramaet at de etterlyste «forklaringene og beveggrunnene» avsløres. Brikkene faller gradvis på plass.

Gerhardsen konkluderer med at forestillingen mangler «feste og forklaring». Jeg er av motsatt mening. Det er i stykkets andre akt at det nettopp får «feste og forklaring». Innsikten og forståelsen øker, medfølelse, ømhet og kjærlighet vekkes. Og skuespillerne, Guri Johnson, Ketil Høegh, Kim Jøran Olsen og Sindre Arder Skildheim, gir oss rådville sårede mennesker i sterke samspill.

Vi kan gjerne diskutere scenografien og minimalismen, der O’Neill opprinnelig plasserte familiedramaet en augustdag i 1912. Men det er mindre viktig. Stykkets kjerne, med selvbiografiske elementer, er en fortettet utgave av en familie som nok finnes i varianter. Noe av fortjenesten til den psykoanalytiske retningen, som O’Neill var godt bevandret i, var understrekningen av barndommens betydning for det voksne livet. Eller for å si det tydeligere, hvordan krenkede barn blir syke voksne. Vi vet at mange, om ikke de fleste psykiske lidelser manifesterer seg før 25-årsalderen. Og vi vet at visse utgaver av familier kan bli rene patologi-fabrikker.

Min oppfordring er, gå og se forestillingen «Lang dags ferd mot natt» på Hålogaland Teater. Det er den verdt.

Mitt terningkast: 5.