En avskyvekkende krig med enorme lidelser; drap, voldtekter, sult, mennesker på flukt fra alt de eier, en hensynsløs og vill bruk av våpenmakt utspiller seg i Etiopia. FN engasjerer seg, sender i disse dager ut rapport om at det fra alle sider i kamphandlingene foregår forbrytelser mot menneskeheten. Det handler om en sentralmakt i Addis Ababa som er i krig med delstaten Tigray.

For to år siden satt jeg i Oslo Rådhus da statsministeren i Etiopia, Abiy Ahmed, fikk Nobels fredspris, den nye lederen som hadde vakt så stor begeistring i sitt land, sluppet politiske fanger ut av fengsel, og fått til fred med Eritrea. Hans far var oromo og hans mor amhara, de største folkegruppene i Etiopia som sammen utgjør omtrent 60 prosent av befolkningen. Det lovet godt. I tillegg hadde Abiy høy utdanning, stor erfaring og karisma, og dertil enorm vilje til å gjøre en uegennyttig innsats.

Mine venner i landet ( jeg har bodd der i seks år og besøkt landet mange ganger) var fulle av håp. Men nå er det fortvilelsens tid og et enormt raseri mot Tigray.

Etiopia er et spesielt land i Afrika. Over årtusener ekspanderte landet, som har hatt en statsbyggende legende, nedfelt i grunnloven av 1955, om at den første keiseren for tre tusen år siden var sønn av kong Salomon i Jerusalem og dronningen av Saba. Fra det fjerde århundre var landet kristnet. I imperialismens tid utvidet keiser Menelik II grenser i sør og slo tilbake forsøket på italiensk erobring i det berømte slaget ved Adua i 1896. Etiopia framsto som afroamerikanernes og Afrikas stolthet for sin uavhengighet og lange statstradisjon.

Da de afrikanske koloniene frigjorde seg fra Europa, ble Addis Ababa valgt som hovedsete for OAU, Organisasjonen for afrikansk enhet, og de radikale lederne som sto imot imperialismen valgte keiser Haile Selassie som sin første leder. Keiseren hadde vært leder for modernisering av sitt land, men klarte ikke å følge med tidens krav. «Guds utvalgte» hadde liten sans for skriket om forandring som særlig kom fra studentene. Etiopia lå langt tilbake sammenlignet med andre afrikanske land når det gjaldt utdanning, og jordeiendomsforholdene var en oppskrift for fattigdom.

Keiserens strategi for å bygge en nasjonalstat der alle var etiopiere, og etnisk tilhørighet ikke anerkjent, ble etter hvert en voksende verkebyll. Hungersnøden i 1973 bidro til å felle keisermakten i en revolusjon. Ingen politiske partier, ingen ledere var ferdige til å ta over makten i landet, for keiseren hadde ikke tillatt hverken ytrings- eller forsamlingsfrihet. Det ble de militære som overtok og som under Mengistu Haile Mariam forfulgte og massakrerte opposisjonelle, særlig ungdom, i en grad keisermakten ikke hadde vært i nærheten av. Addis Ababa har i dag et museum for Den Røde Terror.

Det var en opprørshær, i hovedsak fra Tigray, som til slutt erobret Addis Ababa og drev Mengistu på flukt i 1991. Lederen, Meles Zenawi, var medisinerstudent da han dro tilbake til Tigray i 1974 og dannet TPLF, Tigrayfolkets frigjøringsfront. Han ble den nye og sterke lederen i Etiopia til sin død i 2012. Mange skritt i retning av en demokratisk utvikling ble tatt, blant annet ble et styrende koalisjonsparti dannet der de største folkegruppene var representert.

På nytt ble Etiopia unik i Afrika: Det nye styret arbeidet fram en konstitusjon der landet skulle deles opp i ni stater basert på etnisitet for å bøte på fortidens manglende politiske, språklige og kulturelle innrømmelser til det store flertallet i befolkningen. Etnifiseringen førte til gode ting, men også til splittelse, og ødende rivalisering om knappe ressurser. Som tiden gikk ble det en mektig opplevelse av at det egentlig var folk fra Tigray som hadde makten i staten, som brukte den til sin egen og Tigrays fordel på bekostning av andre. Tigray hadde rundt 6 prosent av en befolkning på mer enn 115 millioner. De mistet sin dominerende makt ved valg, særlig synlig ved seieren til statsminister Abiy i 2018.

Svakheter ved den detaljerte konstitusjonen av 1994 ligger delvis til grunn for hvordan krigen kunne bryte ut. Etiopias forsvar, dets sikkerhetspolitikk er DELT mellom føderale myndigheter og de enkelte statene. De har riktignok bare anledning til et statspoliti, men i praksis har flere stater også bygd opp militære spesialstyrker og, som i Tigrays tilfelle, bevæpnete militia grupperinger.

Hendelsene som startet ragnarokket i Tigray, var at de føderale tilstedeværende soldatene ble angrepet av regionale spesialstyrker. Den enheten som har Etiopias sikkerhet som oppgave nummer en, de føderale styrkene, slår da nådeløst tilbake. Dialog hører hjemme i Nobelforedrag, men ikke i opplæringen til sikkerhet. Her gjelder bare at makten og æren er knyttet til geværene, til tanksene, til bombeflyene og til en vanvittig forakt for menneskeliv.

Hva kjemper de for i Tigray? Større makt i egen stat? Større makt i Etiopia? En selvstendig stat utenfor Etiopia? Spesialstyrker i andre stater i Etiopia har også reist seg mot de føderale styrkene. Afrikas eldste stat sør for Sahara kan gå mot oppløsning, med uhyrlige omkostninger.