Den 11. november trykket Nordlys min beretning om krigen som hadde herjet i et år innenfor grensene til Etiopia, et av de største landene i Afrika, med en befolkning på rundt 115 millioner. Alle grusomheter som følger med bruken av moderne våpensystemer har til nå spilt seg ut til fulle: Drap på tusener, flere hundretusener fordrevet fra sine hjem, sultkatastrofe og voldtekt av kvinner. Det etiopiske samfunnet som de siste tiårene har slitt seg oppover stigen mot bedre demokratisk institusjonsbygging og bedre utkomme, har brutalt blitt skjøvet ned igjen. Hvem har ansvaret for at slikt skjer, hva slags beslutninger har vært avgjørende?

Konflikten står mellom føderalregjeringen i Addis Ababa under ledelse av den demokratisk valgte statsministeren Abih Ahimed og opprørsstyrker knyttet til partiet TPLF i Tigray, den lille delstaten i nord, der rundt seks prosent av den etiopiske befolkningen bor. Fortellingen om hvilken av disse partene har ansvaret for at krigen startet, er at Etiopias sentralregjering sier det er TPLF ledelsens opprørsstyrker i Tigray som angrep, og stjal fra, en stasjonert føderal militærbase. TPLF sier det handler om at sentralregjeringen slo ned på Tigrays militærstyrker. Krigen har vært i nyhetsmedia i store deler av verden, og lenge har det vært slik at det er Tigrays versjon som har blitt ledende, mens skam og vanære har blitt tildelt statsminister Abij. Aftenposten skriver i en lederartikkel den 15. januar at nobelprisen til han i 2019 «kan se ut som en skandale», og kan bli stående som «en av nobelhistoriens uheldigste.» Det følgende vil se nærmere på hvorfor TPLFs fortelling så lenge har fått forrang og hvorfor statsminister Abij med føderale styrker slo ned på opprørsstyrkene i Tigray , noe han annonserte ville bli en rask og blodløs operasjon, hvilket det ikke ble.

Etiopia er blant de aller eldste statsdannelsene i Afrika, der grensene er kjempet fram lokalt over mer enn to tusen år, ikke tegnet opp på et kart der europeiske makter delte ut det afrikanske kontinentet mellom seg. Da flodbølgen av løsrivelse fra kolonial undertrykkelse kom rundt 1960-tallet, var det selvstendige Etiopia en fakkel av inspirasjon for både afroamerikanere og frigjøringsforkjempere i koloniene. De nye statene la derfor sin Organisation for African Unity og Economic Commission for Africa til Addis Ababa, hovedstaden i Etiopia.

OAU besluttet at grensene som var oppstått i kolonitiden skulle være uendret. Alle land er sammensatt av et stort antall folkegrupper. Grensene er ikke alltid fornuftige, men å rokke på dem ville føre til et skred av krav om omrokkeringer og løsrivelser og måtte forbys. Dette er et prinsipp som står sterkt i afrikansk politikk.

Tigray regionen har vært i kjerneområdet av den etiopiske statsdannelsen. Derfra startet ekspansjonen sørover gjennom århundrer. Tigreanerne har sett på seg selv og blitt sett på som et høyerestående folk. Der jeg bodde i tre år, langt sør for Addis Ababa, fikk jeg alltid høre at de framgangsrike, de dyktige og mektige var tigreanere. Men det var amharaene, en langt større folkegruppe, som hadde den politiske og kulturelle makten under keiser Haile Sellassie. Kamp for reformer og ikke minst større likestilling mellom folkegruppene i landet, bidro til keiserens fall i 1974 og et militærdiktatur av det hardeste slaget. TPLF, Tigrayfolkets frigjøringsfront, kjempet mot militærdiktaturet i 17 år og vant til slutt regjeringsmakten i 1991. Etiopia var kommet et steg på veien til demokrati: En regjering fundert på et koalisjonsparti av de største folkegruppene, amhara og oromo, og dertil TPLF, ble styrende helt fram til Abij Ahmed ble statsminister, gjennom demokratiske prosesser i 2018.

Imidlertid var det klart i større og større grad at tigreanerne var de som hadde den reelle makten. Meles Zenawi, medisinerstudent da Haile Selassie falt, siden leder for TPLFs kamp mot diktator Mengistu, ble den sterke, og dyktige, lederen for Etiopia til sin død i 2012. Ytringsfriheten var da som tidligere sterkt begrenset. Folk fra andre folkegrupper mente, ja, den generelle holdningen var at tigreanerne hadde fått en langt større makt i landet, og mer av ressursene enn deres folketall skulle tilsi. De var og er mektig upopulære. Gjennom sine nesten tretti år i ledelsen for Etiopia hadde de, naturlig nok, opparbeidet seg kjennskap og vennskap blant prominente personer i internasjonal politikk og medier, noe som har bidratt til at TPLFs versjon av hvilken part startet det som fikk så katastrofale konsekvenser.

Hvilket ansvar har føderalregjeringen i Addis Abeba for å avskrekke væpnede opprør i et land der mulighetene for det er vedvarende stor også i andre delstater? Hvilken legitimitet har det å gjøre væpnet opprør mot sentralmaktens stasjonerte styrker? Den konstitusjonen som kom etter diktatorens fall i 1991, der TPLF hadde stor innflytelse, tok i så stor grad hensyn til etniske gruppers rett til større selvstyre og eget språk at den skapte Etiopia om til en føderal stat på etnisk grunnlag, noe som ellers aldri har skjedd i Afrika. En svakhet ved konstitusjonen er at den tillot interne væpnede styrker i delstatene, ved siden av føderale styrker.

Abijs visjon går i retning av større enhet og fellesskap basert på at innbyggerne er etiopiere, mer enn tilhørende en etnisk gruppe, en vanskelig balansegang. TPLF står for enda større selvstyre på etnisk grunnlag, i alle fall for Tigray. Ønsker de mon også å danne sin egen stat? Statsminister Abij er nærmest hatet i Tigray fordi han representerer en vesentlig reduksjon av tigreanernes makt i Etiopia. Valgene sommeren 2021 gav en overveldende seier til det partiet han stiftet i 2018 som avløser av det tidligere Tigraydominerte koalisjonspartiet.

Mediefortellingene om krigen i Etiopia har etter hvert stort sett fått fram at det faktisk var TPLF som først angrep en føderal militær base i Tigray. USA som hittil har støttet Tigray – fortellingen, er i ferd med å se at det ikke støtter deres stilling på Afrikas horn. TPLF har gått inn i andre delstater, og nærmet seg Addis Ababa, for å felle en demokratisk valgt leder. Det er imidlertid mye vi ikke vet om denne krigen, en trussel mot Etiopias eksistens som stat.

Statsminister Abij fikk fortjenstfullt nobelprisen fordi han bidro til å få slutt på krigen mellom Eritrea og Etiopia, og fordi han tok flere steg i retning av demokratisering, deriblant å sette politiske fanger fri. Hans forsvar for føderalstatens integritet i november 2020 utløste et helvete som til fulle viser hvor barbarisk verdens militaristiske midler er for å bevare fred, det alle vanlige mennesker ønsker seg mere enn alt annet.