Dette er et forsøk på å fatte hvorfor mennesket, som klodens mest intelligente art, også er hatefullt. Og tilmed kan trosse vårt demokrati som den ypperste styringsform; mest humant, med sitt likhetsideal og tro på menneskeverdet som ukrenkelig.

Jeg skal ikke reise tvil om folkestyrets fortreffelighet, men peke på et paradoks. Midt i norsk empati og likeverds-ideal har vi fått oss noen nesestyvere, som 22. juli, eller den under pride-feiringa nylig, som også føyde seg ufint inn i skyte-episoder verden over. Klarere uttrykk for hat får vi ikke enn påminnelser per pistol og automat-våpen.

De peker nese mot oss og viser at det også fins et forskjells-Norge, med hatkriminalitet på tvers av samfølelse og likhetsopplevelse. Og nei, det er ikke demokratiets feil. Det skyldes mennesket selv. Fokusér da på ordet forskjell, om du ønsker å forstå. Det ordet sparker nemlig bein under likhetsideal og humanisme og blottstiller isteden en skjult menneskeforakt. For her har du mennesket: empatisk og likevel fylt av hat, samtidig som det spiller sin selvpålagte rolle som artenes overhode og klodens forvalter.

Selv en norsk diplomat, yrkesforplikta til å veie sine ord med største omhu, freste ut sitt budskap - Jeg hater dere russere! - mot skrankepersonalet på et hotell i Murmansk nylig, fordi hun ikke var tilfreds med renholdet på rommet!

Nei, - jeg mener ikke alle mennesker er hatefulle, men mange nok til at hat finnes i alle menneskehetens folkeslag. Trolig fordi vi er sårbare og derfor sensitive for farer som lurer. Og fordi vi som menneske bærer en dobbelhet i oss, både jamsis og like, samtidig som vi er forskjellige og hver for oss. Den dobbelheten har forsynt verdens makthavere med kanonføde, i krig og motstandskamp. Men verst av alt: hatet er en driver-mekanisme for ting vi ikke liker å vedkjenne oss.

Vi liker ikke forskjeller fra vårt eget, både til tross for og på grunn av menneskenes likhetsideal. Vi tar anstøt og avstand fra forskjeller, men kan kjenne både tiltrekning og aversjon mot samme. For sånt fins det fellesord - «de andre». De som skiller seg ut. I det vi opplever som annerledeshet, enten i vår egen eller andre menneskegrupper. Da diskriminerer vi, forskjelliggjør andre fra oss. Mellom etniske grupper kalles det rasisme, forskjellsbehandling begrunnet i rase.

Slik setter vi krokfot på vår egen selvaktelse. Her nord har mange av «oss» en hundreårs aversjon mot samene og kanskje Sápmi som region. For ti år siden pågikk en rasismestorm mot samer i en intens debatt om Tromsø skulle innlemmes som samisk virkemiddelområde, med samisk språk på informasjonsskilter. Og samtidig har vi sensa at «de» også kan reagere på oss med samme sort følelser. Selv om genetiske analyser viser at vi begge kommer fra samme område og kan ha felles genetikk, med en både lik og ulik retorikk. Én grunnholdning «forbød» oss å gifte oss inn i og dermed krysse hverandres familie-linjer. Sånn kan vi gjensidig bli og være både «vi» og «de andre».

Disse mange skisma finnes over hele verden og med samme grunnleggende mekanisme i full utførelse: «vi» versus «de andre» og rikelig iblanda flere skeiblad aversjon. Og fra slik aversjon er det kort vei til hat, som får noen av oss til å krysse grenser fra lovlydig til ulovlighet, fra knyttneve-hytt i sinne til ultimate ulovligheter, som kniv og piler, kuler og krutt.

Hat avføder også konspirasjonsteorier, et ektefødt avkom med mental og retorisk utbrodering av de uverdige andre. Som i USA, der demonstrant-horder stormet Kongressen på grunn av president Trumps fake news, avlevert i demonstrativ positur med bibelen i hånd som forløyet «bevis».

Er vi da redningsløst fortapt og underlagt unnskyldelighetens «sånn er det bare», gjerne også med et Nei i retten, om egen skyld? Nei, dit må vi ikke må komme, eller snarest komme bort fra. For det kan vi motvirke selv, som menneske kan vi det. Slik vi har vunnet seire i kampen mot drapsstatistikken. Å påføre andre mennesker død, var en gang akseptert, tilmed aktverdig forklart som æresdrap. Men sivilisasjoners kamp mot drap som en totalt uakseptabel handling, har gitt resultater.

På samme måte kan også forskjellsbehandling, rasisme og hatkriminalitet bekjempes som menneskehetens forderveligste feiltrinn. Det kan du og jeg gjøre noe med, det er vårt alles ansvar. Ta det ved å slå ned på hatske ord og handlinger. Og ta til motmæle når noen trakasserer på andres bekostning. Da gjør vi oss selv til hatets fiender, og ikke aversjonens tjenere som vi avgjort ikke bør være. Fordi vi er mennesker, og mer og mer også skylder jorden våre tjenester. Så kloden bedre kan bestå.