432 enslige mindreårige asylsøkere har forsvunnet fra norske mottak de siste syv årene, melder NRK.

Ingen vet hvor de er. Ingen leter etter dem, i alle fall ikke politiet. Ingen snakker om dem. De har ingen foreldre som kan ta kampen for dem.

De som har omsorgsansvar for dem er den norske staten.

Noen av disse ungene har krav på asyl. Andre ikke. Men de er barn. Alle barn har krav på ordentlig beskyttelse, mens de er under statens tilsyn.

Fem av de forsvunne 432 barna var under 10 år. Det yngste barnet - fem år! Fire av de fem yngste aner ingen noenting om.

De er ikke registrerte i politiets savnet-registre, kan NRK fortelle.

Dette er særlig utsatte barn og unge som ikke har en sjel å lene seg på, og som lett kan bli ofre for menneskehandel og narkotikabander.

NRK- saken er dessverre ikke en nyhet. I Nordlys-arkivene finnes flere lignende saker. Politiet har fått kritikk for manglende etterforskning av barneforsvinningene flere ganger. Norge har hele tre ganger fått pes fra FNs barnekomité om dette: I 2005, 2010 og 2018.

I 2008 var sjokket det samme, men justisministeren en annen. Knut Storberget (Ap) lovet bot og bedring etter stor offentlig oppvask der det også kom frem at ingen lette etter disse barna.

Ikke mye nytt er på bordet til nåværende justisminister Emilie Enger Mehl (Sp).

Nye skandalesaker med forsvunne asylbarn medførte nye rutiner i 2015. UDI kom med en veileder til mottakene om varsling til politiet, barneverntjenesten, UDI og andre instanser når en enslig mindreårig forsvinner fra mottak.

Et samlet Storting bestemte også i 2015 at alle slike saker skal etterforskes av politiet.

Her sitter vi i 2022 med en ny runde: Media avslører, politiet og mottakene peker på hverandre - og barn bare forsvinner uten et spor.

Det er mulig noen i politiet føler et moralsk ansvar for dette. Men de hører man ikke fra. Det er ikke rart.

Dette er en dårlig sak for politiet i et elendig år. Emilie Enger Mehl har i tillegg til de forsvunne barna, en økende tillitskrise til politiet å ta tak i.

Samme dagen som NRK publiserte sin sak om de 432, publiserte nemlig VG en sak om kaoset rundt varslingsombudet for politiet.

Politiets Fellesforbund har siden 2016 anbefalt sine medlemmer om å ikke varsle om kritikkverdige forhold.

Grunnen er den store belastningen for varslerne. Gjengjeldelser mot varslere har blitt godt dokumentert. Flere varslere har fått livene sine ødelagt. Mange beskriver en ødeleggende fryktkultur.

Mehl lovet fra Stortingets talerstol at et uavhengig varslerombud skulle komme på plass. Justisdepartementet endte opp med å foreslå å legge et verneombud under politiets bedriftshelsetjeneste, uten faktisk mandat til å følge opp varsler.

Fellesforbundet, som ville ha et uavhengig ombud, følte seg lurt. De holder fast på at man ikke skal varsle.

Det ble en salig røre. Forslaget til Mehl ble trukket i all hast. Nå står stortingsrepresentantene og klør seg i hodet. Til og med regjeringspartner Ap lurer på hva det er som Justisdepartementet roter med.

Men rot angående politisaker bør regjeringspartneren til Sp være vant til. Senest i november ba Mehl politidistriktene i de største byene om å finne hvor de kunne kutte 20 prosent i budsjettene.

Årsaken: Mehl ville flytte midler og ressurser til distriktene.

I realiteten var det snakk om en omfattende politireform, som man altså her skulle utrede ved nærmest en tilfeldig spørreundersøkelse.

Igjen - et dårlig forankret opplegg i eget regjeringspartnerskap, i Politidirektoratet og hos arbeidstakerorganisasjonene som skapte mye uro.

Dette er en ganske rotete standard på ledelse. Også denne forespørselen ble trukket i hui og hast fra Justisdepartementet.

Det har ført til at Mehl har tapt autoritet.

Det er utrolig viktig at det norske politiet har stor troverdighet i befolkninga. Mange politifolk gjør en veldig god og viktig jobb.

De aller fleste som jobber i politiet gjør det av et oppriktig ønske om å stå til tjeneste for å gjøre samfunnet vårt trygt.

Men da må disse menneskene gjøres bedre rustet til å ta de rette beslutningene - når det gjelder prioriteringer av forsvinningssaker, så vel som varsling av kritikkverdige forhold i egne rekker.

For det ene henger sammen med det andre.

En sunn varslingskultur hindrer moralsk korrupsjon. Det at politiet ikke leter etter forsvunne barn, fordi de er asylsøkere, er trolig et tegn på institusjonell kommunikasjonssvikt og dertil hørende ansvarsfraskrivelse.

Men i verste konsekvens kan det bli et forvarsel om et strukturelt moralsk kompass på avveie, hvis ingen tør å fremme kritikk - innenfra.

Systemsvikt er det okke som. Gode systemer krever en tydelig ledelse. For tiden sliter justisminister Emilie Enger Mehl med å leve opp til det kravet.