Historiker og DNA-forsker Sturla Ellingvåg har i en trehodet kronikkserie på Nordnorsk debatt bydd på en stor fortelling om Nord-Norge fra steinalder til middelalder og videre.

Ellingvåg skal ha honnør for å undersøke de lange linjene. Mange forskere vegrer seg for å legge nærstudiene til side en gang i blant.

Han pirker også, slik jeg leser ham, i en slags mild berøringsangst for både DNA-forskning og den norrøne litteraturen her på berget. Ja, det oppfattes kanskje som mistenkelig å være overmåte interessert i så vel skaldediktning og sagaer som haplogrupper og hudfarge i steinalderen. Ellingvåg utfordrer oss og mener at forskningen er tjent med fordomsfri tverrfaglighet. Bra.

Leseren må likevel spørre seg om Ellingvågs fortelling er troverdig. Gitt omfanget av kronikkserien, ønsker jeg å kun se på det han skriver om Jotunheimene og jotnene. Jeg mener dette sier noe om presisjonsnivået i serien. Avslutningsvis noen refleksjoner om den stoltheten han maner frem hos oss nordpå.

I hans siste kronikk på Nordnorsk debatt (23.09.2022) rydder han i en del uklarheter, men jotnehypotesen står uforandret.

To påstander gjør seg gjeldende:

  1. Den norrøne litteraturens «Jotunheimene» ligger i Nord-Norge.

  2. DNA-forskning viser at et folk av kjemper oppsto da to jegerfolk møttes i Nord-Skandinavia. Jotnene er senere mytisk-litterære dkildringer av møter med dette folket.

Punkt 1 presenteres som fakta. Punkt 2 om jotnene tar forbehold om at dette ennå bare er en hypotese (i Ellingvågs første og tredje kronikk). Forbeholdet lekker riktignok i begge kronikkene, blant annet her:

Stridsøksfolket fra steppene greide aldri å erobre Skandinavia, som deres våpenbrødre gjorde i resten av Europa. De kalte Nordens titaner for jotner og gygrer og så på dem som formidable motstandere. De laget historier om dem som ble til fabler om mørke jätter i nord som ikke tålte sol. Men fremfor alt hadde de stor respekt for dem, for deres visdom, luring-egenskaper og utholdenhet overgikk alt det de tidligere hadde møtt på. Dette er beskrevet i våre eldste bevarte minner, i den fantastiske sagalitteraturen om kampene som æsene og vanene hadde mot jotnene. Håløyger er deres ætlinger, inkludert ladejarlene, men også myten om kong Norr og Fornjot stammer etter sigende fra dem.

Her presenteres altså jotnehypotesen som fakta. Ispedd friske karakteregenskaper.

Lå Jotunheimene i Nord-Norge?

Fjellområdet Jotunheimen i Sør-Norge fikk navnet sitt av en inspirert Aasmund Olavsson Vinje på 1800-tallet. Da forsvant også flertallsformen (Jǫtunheimar), slik de norrøne tekstene har.

Ellingvåg tar Heidreks saga (eller gammelnorsk Hervarar saga ok Heiðreks) til inntekt for at «de eldste skriftlige kildene våre» gir beskjed om at heimene lå i Nord-Norge. Fotnoten hans tar oss til en sen redaksjon av sagaen i svensk oversettelse av Albert Ulrich Bååth.

Der står det: «Det förtäljes, att i forntiden kallades Finnmarkens norra del Jotunhem».

Kilden er ikke helt kurant. Selv den eldste versjonen av sagaen, så langt vi vet, er ikke eldre enn fra slutten av 1200-tallet. Det er en fornaldersaga eller såkalt lygesaga. Sagaen deles tradisjonelt opp i tre redaksjoner (R, H og U). Påstanden om at Jotunheimene er i Finnmark forekommer i H, hvis hovedmanuskript er fra omkring 1450. I U-redaksjonen plasseres heimene imidlertid nord for Gandvik, som trolig viser til Kvitsjøen i nåværende Russland. Den eldste redaksjonen, R, mangler slik omtale overhode. Vi står da overfor et tillegg som kan være fra 1400-tallet.

I den islandsk-norske litteraturen er dét en sen kilde. Ikke blant de eldste, slik Ellingvåg hevder.

Finnmark-påstanden er likevel ikke uinteressant. Utgammel tradisjon kan ha blitt skriftfestet seint. Uavengig av hvorvidt kilden skal tillegges vekt eller ikke, strakk riktignok Finnmarka seg begrepsmessig langt utenfor det som i dag er Norges grenser. Ellingvågs påstand er allerede her tvilsom, men det er ikke hovedsaken.

Spørsmålet er om en slik tradisjon i det hele tatt har verdi for det som er Ellingvågs ærend – nemlig å feste en mytisk kosmografi på et verdslig kart. Kan tradisjonen (eller påfunnet) i Heidreks saga på noen måte ansees som riktig eller gal? At denne øvelsen var gjengs i middelalderen betyr ikke at slike kartleker bør tas alvorlig. Like lite som de viser tilbake på historiske realiteter.

I klartekst: Jotunheimene er fantasy.

Vil man like fullt undersøke hvor fortidens folk kan ha tenkt seg Jotunheimenes plassering, så er fyrstediktet Håløygjatal fra omkring år 985 en interessant kilde. Da er man i vikingtid. Lite er bevart, men åpninga, der Eivind skaldespiller ber om ro for å kvede om Håkon Sigurdsson Ladejarls forfedre, forteller at Odin fikk mange sønner med jotnen Skade i Jotunheimene.

Dette er opphavsmyten til Ladejarlene, som med «bestillingen» av diktet kjøpte seg en anerekke som gjennom 27 generasjoner tok seg fra Jotunheimene i nord til Lade i Trøndelag i sør.

At Jotunheimene oftest var plassert i nord bekreftes av de mange omtalene av jotnene og heimene deres i den norrøne litteraturen. I nord og i øst fant man jotnene, da sett fra gudenes og menneskenes verden.

Lik utallige folks opphavsmyter (origo gentis) må vi tenke oss at håløygene hevdet sitt utspring i en fjern egn – altså langt fra det Hålogaland som i vikingtid strakk seg til Nord-Troms. Finnmark i moderne forstand kan vel være en mulighet, men er ikke den rimeligste.

Sammenholder vi innholdet i Håløygjatal med blant annet lista over diktets 27 «jarler» bevart i et håndskrift fra omkring 1250–1300, så peker anerekka til Håkon langt østover på Nordkalotten. Detaljene i et slikt argument får imidlertid ikke plass her.

Et østlig opphav vil være i tråd med norrøn mytisk-geneaologisk diktning som Ynglingatal eller Norge funnet, som plasserer opphavet til våre tidlige fyrsteslekter i det som i dag er Sverige og Finland.

Poenget: En svært tidlig og relevant kilde, Håløygjatal, kan på ingen måte sies å plassere Jotunheimene i Nord-Norge, slik Ellingvåg ønsker med bakgrunn i Heidreks saga.

Trolig var Jotunheimene i jernalderen et udefinert sted «langt vekke» i nord og øst.

Hvem var jotnene?

Ellingvåg hevder at et uvanlig høyreist folk i nordlige Skandinavia er beskrevet litterært i tapningen jotner. Vi i Nord-Norge skal være stolte av hva våre forfedre fikk til – de beit fra seg i strid og satte spor på kontinentet. De innga respekt for deres «visdom, luring-egenskaper og utholdenhet», som visstnok var uten like. Her må vel Ellingvåg støtte seg på beskrivelser av jotner i den norrøne litteraturen.

Slik ros bør enhver nordpå frabe seg – av flere grunner.

Jotneforståelsen først. Norrønfilologen Margaret Clunies Ross har skrevet overordnet om jotnene de siste tiårene. Senest i tredjebindet i det ferske standardverket The Pre-Christian Religions of the North. Jeg tar med noe fra hennes arbeid her.

Hva gjelder jotnenes visdom, gjelder det kun et fåtall. Ofte er de dumme og blir lurt av gudene. Gygrene (de av hunkjønn) er voldelige og hyperseksuelle, lik deres mannlige motsetninger.

Sene kilder, som fornaldersagaene, fremstiller jotnene som svære skapninger. Men det er ikke tilfelle i skaldediktningen, som er mye eldre. I visuelle fremstillinger fra førkristen tid er de heller ikke større enn mennesker. Riktignok er de veldig sterke, men det er et problem for Ellingvåg at størrelsen til skapningene han sammenligner med kjemper, ikke uten videre er betydelig i de kildene som ligger nærmest den forntiden han beskriver.

I lys av deres underordnede plass i den norrøne mytologien, blir Ellingvågs dype bukk for nordlendingenes og finnmarkingenes jotunarv noe beklemmende. Clunies Ross’ kongstanke er at gudene, på tross av slektskapsbånd, konsekvent utarmer og misbruker jotnene i deres bedrifter. Med den største selvfølgelighet. De er råstoff for gudenes verdensskapende evner. De blir ranet for uvurderlige verdier, som runene og diktermjødet. Gygrene blir nedlagt som skjøger når Odin er på raill. Giftermål med de storforlangende æsene er utelukket. Tors fremste egenskap er tross alt å knuse jotner og annet pakk.

De er urskapninger, de representerer kaoskrefter og er trolig legemliggjøringer av naturen og elementene. De har fantastiske ressurser, men kun gudene beveger verden. Jotnene får det bare ikke til.

Nei, det er ikke sikkert at vi nordpå vil være jotunslektninger. Skryt som ikke er sann, er ikke skryt, men spott.

Forskerens ansvar

Jotnene til side; det uklart hvorfor befolkningen nordpå skal være stolte av den historiske tilfeldighet at noen jegergrupper og et krigerfolk ifølge Ellingvåg fikk etterkommere med noen spesifikke genetiske egenskaper og kulturelle trillekofferter.

Jeg har i stort sympati med hans fritenkende agenda. Men jeg er uenig i at man som forsker bør lufte vidtfavnende hypoteser av den sorten som Ellingvåg gjør i kronikkserien. Han undertegner som historiker og forsker, anfører referanser for å understreke vitenskapelighet og hevder at historiebøkene nå må skrives om.

Ellingvågs dilemma er at luftingen tas seriøst og fører til forvirring og rot. I stedet for å bygge viten sten for sten med en noenlunde grei grunnmur, så kiler Ellingvåg inn en glugge i hoftehøyde og ber leseren kikke inn: «Jotnene er ekte! Nå ser du noe ingen annen har sett før».

Jeg håper likevel at Sturla Ellingvåg vil utvikle det han ennå anser å være en hypotese. Alle fagfelt trenger kjettere – i positiv forstand. Og hvem vet, kanskje han finner noe interessant på veien.

Men jotnespekulasjonene burde ikke vært lagt frem i Nordnorsk debatt i den formen vi har fått dem.