Regjeringens forslag om innføring av ekstra skatt på havbruk og vindkraft kom overraskende på mange den 28. september 2022. Reaksjonene fra oppdrettsnæringen og deres interesseorganisasjoner var forutsigbare, men forslaget ser ut til å ha bred politisk støtte og i støtte i riksdekkende media. Oppdrettsnæringen har derfor opplevd til dels betydelig motstand i det offentlige ordskiftet.

Det er å argumentere i motbakke mot å skattlegge betydelige lønnsomheten i oppdrettsnæringen. De største selskapene i Norge tar ut utbytte i størrelsesorden 8-10 mrd for 2022. Mowi ASA alene hadde et driftsresultat i størrelsesorden 10 milliarder kroner. Det har vært pekt på at èn av årsakene til denne særlige lønnsomheten er at laksoppdrettsnæringen drar nytte av et begrenset antall tillatelser til å utnytte våre felles naturressurser. Enkelte vil også påpeke at det tjener et demokrati å omfordele deler av fortjenesten fra privat til offentlig sektor.

Samfunnsøkonomer vurderer en godt innrettet grunnrenteskatt til å være såkalt nøytral – en slik skatt endrer ikke hvilke investeringer og hvilke prosjekter som er lønnsomme eller ulønnsomme. Grunnrenteskatt fungerer som om staten går inn som en passiv investor. Staten dekker sin andel av investeringer og løpende kostnader, og får til gjengjeld sin andel av inntektene og overskuddet. Et betydelig forenklet eksempel illustrerer tankegangen bak denne skatte-modellen:

Anta at du investerer 100 i dag. Om ett år selger du det du produserer til en verdi av 200. 100 har dermed blitt til 200 – avkastningen er dermed 100 prosent. Så innfører staten 40 prosent grunnrenteskatt. Staten dekker dermed 40 prosent av din investering på 100. Dermed investerer du netto 60 i dag. Neste år får du 200 * 60% = 120 (redusert for 40% grunnrenteskatt). 60 har blitt til 120 – avkastningen er dermed fortsatt 100%. En slik skatt endrer bare fordelingen av overskuddet når det går bra, og av tapet når det går dårlig. I tillegg til den ordinære resultatbeskatningen på nominelle 22% så vil lakseoppdrettere i 2023 og fremover kunne oppleve en total beskatning på reelle ca. 60% av sitt regnskapsmessige resultat, dersom forslaget står seg politisk.

For alle oss skattytere med ordinær arbeidsinntekt som hovedinntektskilde så tenker vi nok at dette kan de leve med. Laksoppdrettsnæringen har jo allerede i mange år fått drive uten grunnrenteskatt.

Men det er utfordringer med skatteforslaget. Næringen selv påpeker risikoen som ligger i hvordan inntekter skal beregnes og at betydelige investeringer utsettes. Jeg vil påpeke at allerede gjennomførte investeringer i produksjonstillatelser ikke kommer direkte til fradrag i den foreslåtte grunnrentemodellen. Ett konkret eksempel illustrerer poenget. Lovundlaks AS kjøpte produksjonstillatelser for solide 602,5 millioner kroner av den norske stat på auksjoner i 2018 og 2020. Dersom staten skattlegger 40 prosent av overskuddet av tillatelser de har betalt full markedspris for, så kan noen hevde at staten tar dobbelt betalt. Finansdepartementet har foreslått avbøtende tiltak; et bunnfradrag i skatten på maksimalt 67,5 millioner kroner for 2023. Reelt sett bør Lovundlaks AS få tilbake 40% av investeringen, dvs. 241 millioner kroner allerede i 2023.

Selskaper langs Nordlandskysten som Kvarøy Fiskeoppdrett AS (Lurøy), Selsøyvik Havbruk AS (Rødøy), Isqueen AS (Vestvågøy) og Egil Kristoffersen & sønner AS (Bø) og mange flere, er vesentlige bidragsytere i distriktet de driver sin virksomhet i. Den regionale verdien av kapitalsterke industrielle virksomheter er viktig for å opprettholde et tilstrekkelig tjenestetilbud som fergeavganger, barnehager, skole, idrettshall for å tiltrekke seg kompetanse-arbeidsplasser. Distriktene er spesielt sårbare fordi tilgangen på risikovillig kapital er lavere her. En ekstra beskatning vil ha negative konsekvenser for regional investeringsvilje.

Eierne i de regionale oppdrettsselskapene er ikke som eierne i 8 av de 10 største vindkraftanleggene i Norge. Du finner disse laksoppdretterne på 1881.no, du vet hvor de bor, hvilken båt de har, kort sagt du vet hvem de er. Jeg har til gode å se èn eneste idrettsdrakt i aldersbestemte klasser med logo til et utenlandsk eid vindkraftverk, eller Amazon eller Google for den saks skyld. Derimot finner vi mange idrettsdrakter med ulike oppdrettsselskapers logo på ryggen. Regionale eiere har med andre ord sterkere insentiver til å utvikle distriktet de driver sin virksomhet i. Når staten skal prioritere, er frykten at insentivene og prioriteringene kan bli annerledes. Dette er også et moment i en politisert sentrum-periferi konfliktlinje som mobiliserer ulike fraksjoner og samfunnsdebattanter.

Hva med sysselsettingsvirkningene av denne ekstra beskatningen? De fleste lakseslakterier og foredlingsanlegg ligger i distriktene. Norge har en betydelig slakte-/foredlingsindustri basert på laks. Flere børsnoterte selskap videreforedler over 25% av sin produksjon. Det er svært usikkert hvilke langtidseffekter en høy grunnrenteskatt vil få, da en rekke andre forhold også spiller inn. Men det er rimelig å forvente at veksten i sysselsetting bremser opp, og det er kanskje det viktigste poenget.

Alt dette, og mer til, skal jeg være med å debattere i «Lytring» i Stormen Bibliotek den 22. mars kl. 19.