Strømmen av russiske journalister, advokater, menneskerettighetsaktivister og forskere som forlater Russland øker. I forrige uke meldte Dagsavisen at russere utgjør den største gruppen av asylsøkere til Norge, etter ukrainere.

Russerne forlater hjemlandet sitt fordi invasjonen i Ukraina har ført til en enorm akselerasjon i den autoritære utviklinga hos lederskapet i Kreml. I mars kom ny lovgiving som i realiteten innførte krigssensur i Russland. Den antivestlige retorikken fra Kreml gjentas i alle nyhetssendinger i alle statlige media, døgnet rundt. Ifølge disse fører NATO med USA i spissen en aggressiv krig i Ukraina for å knekke Russland.

Dette vrengebildet propaganderes massivt, og ledsages av en militarisering av russisk offentlighet som har som mål å kontrollere opinionen og sementere oppslutning om Kremls krigføring. Ikke bare media, men også universiteter og skoleverk brukes som redskaper av statsmakten; det opprettes militærpatriotiske studentklubber og militære treningssentre for ungdom og studenter, og på skoler over hele landet skal russiske barn framover starte dagen med flaggheising og nasjonalhymne.

Den antivestlige retorikken fra Kreml ledsages av en stadig sterkere isolasjonistisk politikk der målet er å stenge ute vestlig innflytelse og bygge det man omtaler som russiske verdier – først og fremst stolthet over fedrelandet og en verdikonservatisme med brodd mot det man ser som vestlig dekadanse og kulturelt forfall.

Isolasjonismen retter seg særlig mot unge mennesker. I fjor sommer kom det innstramminger i den russiske utdanningsloven som begrenser såkalt «opplysningsvirksomhet» rettet mot unge. Loven har brede formuleringer som kan ramme veldig mange ytringer og bidrar dermed til selvsensur blant russiske lærere. Fra i år må russiske universiteter ha statlig godkjenning for å inngå samarbeid med utlandet. Den nye forordningen har tilbakevirkende kraft og gjelder alt internasjonalt samarbeid som russiske universiteter har startet opp de siste årene.

Den etter hvert velkjente loven om utenlandske agenter er i ferd med å få en ny omdreining; en ytterligere tilstramming av loven er til behandling i den russiske Dumaen, og i forrige uke ble de nye formuleringene vedtatt i en første behandling. Hvis disse kommer på plass – noe som er svært sannsynlig – er ikke lengre utenlandsk økonomisk støtte avgjørende for om man havner på listen over utenlandske agenter. Det holder å være under såkalt utenlandsk innflytelse, det vil si være i kontakt med utenlandske (les: vestlige) personer for å bli stemplet som utenlandsk agent.

Prisen for åpen krigsmotstand i Russland har blitt for høy for de fleste, men vi ser motstanden i mediebruk; siden 24. februar har det russiske medieovervåkingsorganet Roskomnadzor blokkert mer enn 65 000 nettsider og medier. Mange russere svarer med å omgå nedstengingen ved å bruke VPN. I februar brukte 1,5 millioner russere VPN – nå er tallet oppe i 24 millioner.

Krigsmotstanden og regimekritikken kommer i tillegg til uttrykk i fredelige, men kraftfulle mikroprotester og aksjoner. 12. juni ble den såkalte Russlands dag markert, med massiv propaganda i russiske offisielle kanaler og politiaksjoner med ansiktsgjenkjenningsteknologi på offentlig transport i de største russiske byene. Propagandaen ble møtt av aksjoner blant annet utenfor Forsvarsministeriet i Moskva. I løpet av natten hadde noen hengt opp et banner med teksten «I dag er ikke min dag». De som gjennomfører slike aksjoner, risikerer å bli tiltalt for ekstremisme og ilagt lange fengselsdommer. Tidligere i vår foreslo Dimitrij Medvedev, nestleder av det russiske Sikkerhetsrådet, å gjeninnføre dødsstraff i Russland.

Det er ikke vår oppgave å hjelpe Kreml med å isolere egen befolkning, men i realiteten bidrar sanksjonspolitikken til nettopp dette.

En effektiv måte å motvirke isolasjonen av den russiske befolkninga, er å bryte den russiske mediesensuren.

Dette har avisa The Independent Barents Observer i Kirkenes gjort allerede i flere år, etter at de ble blokkert av Roskomnadzor i 2019. Etter invasjonen i Ukraina har Barents Observer sett en mangedobling i antall russiske lesere. Det forteller oss at etterspørselen etter fri og kritisk mediedekning i Russland er stor. Nå ønsker Barents Observer å huse russiske journalister i eksil, som kan bidra til å styrke avisas frie nyhetsformidling inn til Russland. Prosjektet er et eksempel til etterfølgelse for andre norske medier. Et forslag om økonomisk støtte ligger på bordet hos fylkestinget i Troms og Finnmark og skal behandles om noen dager.

Hvorfor skal fylkespolitikerne støtte akkurat dette medieprosjektet? Fordi det er et målrettet og ekstraordinært prosjekt i ekstraordinære tider, med krig i hjertet av Europa. Krigens drivkraft ligger hos en liten elite i Kreml, og de baserer en betydelig del av sin makt på et mediemonopol og innskrenkninger i ytringsfrihet. Å bryte den russiske mediesensuren er et kraftfullt virkemiddel. Den lille redaksjonen i Barents Observer har en helt unik kompetanse som gjør dem i stand til å bruke dette virkemiddelet. De driver uten profitt og trenger økonomisk støtte. Det bør ikke herske noen som helst tvil hos politikerne om at dette er et framtidsrettet tiltak som vil virke inn i russisk offentlighet.

Med sin nye støtteordning for russiske, ukrainske og hviterussiske studenter og forskere bidrar også Universitetet i Tromsø inn i arbeidet med å ivareta de som er rammet av krigen og den eksplosive autoritære utviklinga i Russland. Universitetets brede russlandskompetanse befinner seg på campusene både i Tromsø og Kirkenes, og det er nærliggende å se for seg synergieffekter mellom UiTs arbeid og eksilrussiske miljø som gis husrom og jobbmuligheter i Kirkenes. Til sammen kan dette bli et vektig bidrag som løfter norsk russlandskunnskap framover, både nasjonalt og regionalt i nord.

Spådommene over de siste årene om at vi er på vei inn i en ny kald krig, ble i februar brått avfeid av en brennvarm konflikt. Utfallet er fortsatt høyst usikkert. Vi kan ikke lengre samarbeide med det russiske sivilsamfunnet over den norsk-russiske grensa – men vi kan samarbeide med de delene av det russiske sivilsamfunnet som befinner seg her hos oss og som vil det samme som oss: å få en avslutning på krigen i Ukraina og bygge demokratiske strukturer i Russland.